Afghanistan i dag: En miserabel stabilitet

Talibans øverste leder har kastet Afghanistan ut i et halsbrekkende økonomisk eksperiment. Politikken bidrar til å forsterke krisene Afghanistan har stått i siden lenge før 2021.

En vanskelig balansegang

Mange har bildene fra august 2021 friskt i minnet, da Taliban tok makten og desperate mennesker klamret seg til fly i forsøk på å flykte. Den gangen fryktet erdenssamfunnet en total kollaps, masseflukt og regional ustabilitet.

I dag beskriver eksperter situasjonen som en “miserabel stabilitet”. Landet har unngått de verste katastrofescenarioene. Det er ikke brutt ut borgerkrig, statsapparatet fungerer på et minimumsnivå, og de væpnede konfliktene har opphørt i store deler av landet. Samtidig står Afghanistan overfor enorme utfordringer som berører alle deler av samfunnet.

Et dramatisk bortfall av inntekter

Afghanistan har gjennomgått en av de mest dramatiske økonomiske omveltningene i moderne tid. Frem til 2021 var landet verdens største mottaker av bistand målt per innbygger. Hvert år strømmet det inn omkring åtte milliarder dollar i form av humanitær bistand, utviklingshjelp og militær støtte.

Da Taliban tok makten, stoppet denne pengestrømmen nærmest over natten. Det er som om Norge plutselig skulle miste alle sine oljeinntekter. Resultatet var forutsigbart dramatisk. Økonomien krympet med over 25 prosent på kort tid.

Hverdagsøkonomi under press

Verdensbanken anslår at Afghanistans økonomi vil vokse med 2,2 prosent i 2025/2026. Problemet er at dette er lavere enn befolkningsveksten, så folk flest får det ikke bedre økonomisk. Selv om økonomien har klart seg overraskende bra, er den fortsatt svært utsatt hvis bistanden kuttes eller landet rammes av nye kriser. Når stadig flere unge afghanere trenger jobb hvert eneste år, blir resultatet stadig dypere fattigdom.

For vanlige afghanere merkes dette på mange måter. I byene har arbeidsledigheten
Afghanistans økonomiske vekst er lavere enn befolkningsveksten. Dermed får ikke folk flest det bedre økonomisk. I byene har arbeidsledigheten eksplodert, mens på landsbygda sliter familier med å få endene til å møtes. Mange må ty til desperate løsninger. De selger eiendeler, låner penger til høye renter eller sender barna ut i arbeid i stedet for på skole. Spesielt på landsbygda rapporterer hjelpeorganisasjoner at familiers utgifter nå overstiger inntektene deres med stor margin.

Talibans økonomiske styring

Et overraskende trekk ved Talibans styre har vært deres evne til å kreve inn skatter. Til tross for en mye svakere økonomi samler de inn like høye skatteinntekter som den forrige regjeringen. Dette har de oppnådd gjennom en kombinasjon av hard håndheving og nye skatter på alt fra solcellepaneler til småbedrifter.
Statsbudsjettet anslås å være på omkring 2,7 milliarder dollar, ca 27 milliarder norske kroner. Men i motsetning til tidligere regjeringer publiserer ikke Taliban detaljerte budsjetter. Vi vet derfor ikke nøyaktig hvordan pengene brukes, selv om mye tyder på at en betydelig del går til sikkerhetsstyrker og administrasjon heller enn utvikling og velferd.

Nye økonomiske strategier

Interessant nok har enkelte afghanere begynt å se muligheter i den nye situasjonen. Siden import er blitt vanskeligere og dyrere, satser noen på å produsere varer lokalt som tidligere ble importert. En afghansk forretningsmann har for eksempel investert 100 millioner dollar, over én milliard kroner, i en ny sementfabrikk. Afghanistan har også store olje- og gassreserver som kan dekke landets egne behov hvis de utvikles.

Men den økonomiske omstillingen har sine ofre. Talibans forbud mot opiumsdyrking har rammet omkring en halv million bønder og arbeidere som livnærte seg av denne næringen. Selv om opiumsproduksjon er ulovlig internasjonalt, var den en viktig inntektskilde for mange fattige familier. Nå må de finne alternative måter å overleve på.

Klimakrisen forverrer situasjonen

Som om de økonomiske utfordringene ikke var nok, rammes Afghanistan hardt av klimaendringer. Flom, tørke, jordskred og ekstremkulde koster landet omkring 500 millioner dollar årlig, noe som tilsvarer hele 20 prosent av statsbudsjettet. En enkelt flom kan koste opptil 500 millioner dollar og ta hundrevis av liv. Tørkeperioder er enda mer ødeleggende økonomisk, med tap som kan nå 3 milliarder dollar i ekstreme tilfeller.

Flere kriser samtidig

Humanitær krise: 23 millioner mennesker har behov for nødhjelp. Matmangel, sykdom og underernæring øker.
Politisk krise: Grunnlovens status er uavklart. Ytrings- og forsamlingsfriheten er sterkt begrenset. Journalister trues, og sivilsamfunn undertrykkes.
Klimakrise: Tørke, flom og ekstremvær ødelegger jordbruk og dyrehold.
Sårbart: Målt etter OECDs kriterier er Afghanistan sammen med Somalia, Sør- Sudan, Jemen og Den sentralafrikanske republikk verdens mest sårbare land.
Menneskerettighetskrise: Kvinner står uten rettsvern i møte med systematisk økonomisk, politisk og sosial diskriminering. Afghanistan er det eneste landet i verden som forbyr jenter skolegang ut over barneskolen.

Makten ligger i Kandahar

Taliban har etablert en styringsmodell som skiller seg markant fra tidligere afghanske regjeringer. All reell makt ligger hos Emiren, Talibans øverste leder, som holder til i Kandahar i sør. Derfra styrer han landet gjennom direkte ordrer til provinsguvernørene.

Dette skaper en merkelig situasjon. Mens regjeringen og ministrene sitter i hovedstaden Kabul og tar seg av daglige, tekniske spørsmål, tas alle viktige beslutninger i Kandahar. Det er som om Norges statsminister skulle styre landet fra Bergen mens regjeringen i Oslo bare fikk lov til å administrere.

Et land uten grunnlov

Det kanskje mest oppsiktsvekkende ved Talibans styre er at de etter tre år har sådd stor usikkerhet om grunnloven, uten at det er tatt skritt for å få laget en ny grunnlov. Dette skaper enorm usikkerhet. Ingen vet helt sikkert hvilke lover som gjelder, hvordan beslutninger skal tas eller hvilke rettigheter innbyggerne har.

Spørsmål som i andre land ville vært selvfølgelige, forblir ubesvarte. Skal Afghanistan ha et parlament? Hva med den tradisjonelle Loya Jirga, storrådet som historisk har tatt viktige beslutninger? Hvordan skal domstoler fungere? Uten svar på disse grunnleggende spørsmålene blir styringen av landet uforutsigbar og ofte vilkårlig.

Lokalt styre gjennom religiøse råd

På provinsnivå har Taliban opprettet såkalte ulema-råd, som er råd av religiøse lærde. Disse ble systematisk etablert over hele landet frem til september 2023, med unntak av Bamiyan-provinsen. Det interessante med disse rådene er at de ikke bare består av Taliban-tilhengere. Mange steder har rådene inkludert respekterte lokale ledere, stammehøvdinger og fagfolk som nyter tillit i lokalsamfunnet. Dette gir befolkningen en viss mulighet til å påvirke lokale beslutninger gjennom personer de stoler på.

På landsbynivå har Taliban gått tilbake til tradisjonelle afghanske styringsformer. De har gjeninnført gamle titler som Arbab og Malik, lokale ledere som historisk har hatt ansvar for landsbyenes anliggender. Dette representerer et brudd med de mer moderne, demokratiske strukturene som det internasjonale samfunnet forsøkte å etablere de siste 20 årene.

Etnisk sammensetning

Afghanistans etniske mangfold gjenspeiles bare delvis i Talibans maktstruktur. Omkring 80 prosent av provinsguvernørene kommer fra pashtunske områder i sør, selv om pashtunere utgjør under halvparten av befolkningen. Noen tadsjiker, usbekere og hazaraer har fått viktige stillinger innen regjeringsapparatet, men de er klart underrepresentert i forhold til sin andel av befolkningen.

Ser du etter argumenter til bistandsdebatten?

Utdanning, medier og ytringsfrihet

Utdanningssituasjonen representerer kanskje den mest dramatiske endringen under Taliban. Mest oppsiktsvekkende er forbudet mot jenter over 12 år i den vanlige skolen. Dette betyr at omkring 1,4 millioner jenter nå er utestengt fra regulær utdanning, nesten like mange som antall innbyggere i hele Stor-Osloregionen.

Men tallene forteller ikke hele historien. I mange landsbyer hadde jenter aldri gått på skole på grunn av krig, tradisjonelle holdninger, mangel på kvinnelige lærere eller lange avstander. I disse områdene merkes Talibans forbud mindre. I byene der jenter tidligere utgjorde nesten halvparten av elevene på universiteter og høyskoler, er endringen dramatisk. Det som gjør situasjonen ekstra tragisk, er at undersøkelser viser at foreldre over hele landet, også i konservative områder, ønsker utdanning for sine døtre. Talibans politikk står dermed i direkte konflikt med befolkningens ønsker.

Kvaliteten på utdanningen som fortsatt tilbys, har også falt dramatisk. Lærebøkene er utdaterte, mange kvalifiserte lærere har flyktet eller mistet jobben, og ressursene til skolene er minimale. Dette rammer alle barn, ikke bare jenter.

Medielandskapet

Afghanistans en gang så livlige medielandskap er nå en skygge av seg selv. På Reporters Without Borders’ årlige rangering av pressefrihet har landet falt til 178. plass av 180 land. Bare Nord-Korea og Eritrea er verre.

Alle TV- og radioprogrammer må nå godkjennes på forhånd. Journalister får en liste over 120 personer som er godkjent for intervjuer. Alt annet innhold må sjekkes og godkjennes før sending. Kvinnelige journalister har det ekstra vanskelig. De kan ikke vises på TV eller høres på radio, og de kan heller ikke intervjue mannlige kilder direkte.

I Vest-Afghanistan har antallet aktive kvinnelige journalister falt fra 200 til bare 15. De få som fortsatt jobber, må ha med seg mannlige slektninger og kan bare kommunisere med kilder gjennom skriftlige spørsmål. Mange journalister har flyktet. Omkring 500 befinner seg nå i Pakistan og 250 i Iran. Men livet i eksil er vanskelig. De sliter med å få oppholdstillatelse og kan sjelden fortsette sitt journalistiske arbeid. Flere har blitt tvangsreturnert til Afghanistan etter press fra Taliban.

Sivilsamfunnet kjemper for å overleve

Sivilsamfunnsorganisasjoner, særlig de som ledes av kvinner, har opplevd dramatiske endringer. Over halvparten av alle kvinneledede organisasjoner har måttet stenge dørene siden 2021. Av de som fortsatt eksisterer, fikk hele 87 prosent ingen finansiering i 2022.

Samtidig skjuler tallene en imponerende motstandskraft. Omkring 450 kvinneledede organisasjoner fortsetter sitt arbeid, ofte under svært vanskelige forhold. Sammen når de 1,5 millioner mennesker direkte og påvirker livet til 12 millioner indirekte.

Kreative løsninger

For å fortsette arbeidet har organisasjonene måttet være kreative. Mange har flyttet virksomheten til private hjem, der de kan jobbe mer diskret. Andre har inngått partnerskap med private bedrifter som stiller kontorer til disposisjon. Digitale plattformer og sosiale medier brukes for å opprettholde kontakt og koordinere aktiviteter.

Uformelle nettverk har blitt viktigere enn noen gang. Kvinnegrupper møtes i private hjem under dekke av å være sosiale sammenkomster. Opplæring og støttegrupper organiseres som “syforeninger” eller religiøse studiegrupper. På denne måten fortsetter viktig arbeid, selv om det må skje i det skjulte.

Vår levekårsundersøkelse fra 2023

Afghanistankomiteen har undersøkt situasjonen i 236 landsbyer i sju provinser der vi startet prosjektvirksomhet i 2024. Her er de viktigste funnene.

Økonomien går i minus

Våre undersøkelser viser at husholdningene sliter økonomisk.

2 av 3 familier hadde fått mindre å rutte med: 66% rapporterer at inntekten har gått ned det siste året. I Faryab gjelder dette 97% av de spurte.
Utgiftene oversteg inntektene: En gjennomsnittsfamilie tjener cirka 90.000 afghani i året, men bruker 131.000. Det gir et underskudd på over 40.000 afghani årlig.
Tørke var hovedårsaken: 83% peker på tørke som hovedgrunnen til inntektsfall. 55% oppgir også mangel på arbeidsplasser utenfor landbrukssektoren.

Landbruket er under press

Tallene fra jordbrukssektoren viser store utfordringer.

71% av bøndene hadde fått mindre avling: Syv av ti småbrukere vi snakket med, høstet mindre enn året før.
Mye jord ligger brakk: 32% av vannet jord og 53% av regnvannet jord ligger brakk på grunn av vannmangel og manglende såkorn.
Husdyrhold blir mindre lønnsomt: 65% av husdyreiere tjener mindre på dyrene sine, og 70% har opplevd prisfall på kjøtt og melkeprodukter.

Utfordringer med mattilgang

Undersøkelsen avdekker betydelige utfordringer med mattilgang.

Få har tilfredsstillende mattilgang: Kun 3% av familiene har det som klassifiseres som akseptabel tilgang til mat. 68% havner i kategorien “dårlig”, mens 29% er i grenseland.
Kjønnsforskjeller er tydelige: 82% av husholdninger ledet av kvinner sliter med matmangel, mot 63% ledet av menn.
Mestringsstrategier: 95% spiser billigere mat, 80% låner mat fra andre og 39% reduserer antall måltider.

Lav beredskap og lite bærekraft

Landsbyene har lav beredskap for fremtidige utfordringer.

Lite bevissthet om naturressurser: 17% praktiserer bærekraftig naturressursforvaltning.
Tradisjonelle metoder dominerer: 28% av bøndene har tatt i bruk klimatilpassede dyrkingsmetoder.
Lav beredskap: Bare 13% av landsbyene har forberedt seg på naturkatastrofer.

Helsetjenester med store hull

Tilgangen til helsetjenester varierer kraftig.

Lange avstander: 46% må reise over en time for å nå nærmeste helsesenter.
Varierende kvalitet: 66% vurderer kvaliteten på helsetjenestene som utilstrekkelig.
Mangelfulle tjenester for mødre og barn: 68% rapporterer ingen eller dårlig tilgang til reproduktive helsetjenester. 36% av familiene har opplevd mødre-eller spedbarnsdødelighet de siste tre årene.

Om undersøkelsen

Dataene kommer fra Afghanistankomiteens programområder i provinsene Badakhshan, Daikundi, Faryab, Ghazni, Kapisa, Paktia og Takhar. De representerer situasjonen i særlig sårbare samfunn på landsbygda og kan ikke generaliseres til hele Afghanistan.

Funnene gir likevel verdifull innsikt i hvordan den økonomiske og humanitære situasjonen arter seg på grasrotnivå på den afghanske landsbygda. De bekrefter mange av trendene som beskrives i den generelle situasjonsanalysen, men med konkrete tall fra våre egne undersøkelser.

Kilde: “Baseline Assessment Report: Livelihoods, Food Security, Natural Resource Management, Disaster Risk Reduction, and Healthcare”, Afghanistankomiteen mars 2024.

Bistand og økonomiske partnerskap

Med vestlige sanksjoner og frosne bankforbindelser har Afghanistan måttet se seg om etter nye økonomiske partnere. Per 2023 har var de viktigste markedene for afghanske eksportvarer har vært Pakistan, India, Kina, De forente arabiske emirater og Tyrkia mens De forente arabiske emirater , Pakistan, Kina og Usbekistan har vært de viktigste kildene for importvarer.

I de siste par årene har imidlertid Iran seilt opp som Afghanistans viktigste handelspartner i 2024. Også Kina viser økende interesse, særlig for Afghanistans enorme mineralrikdommer. Landet har reserver av kobber, litium, jern og sjeldne jordarter verdt anslagsvis mellom 1 og 3 billioner dollar. Men store gruveprosjekter går sakte fremover på grunn av mangel på infrastruktur.

Regionale ambisjoner

Taliban har ambisiøse planer om å gjøre Afghanistan til et knutepunkt for regional handel. De planlegger en vei til Kina gjennom den smale Wakhan-korridoren og jernbanelinjer til både Iran og Usbekistan. Tanken er å koble sammen Kinas nye silkevei-prosjekter i Sentral- Asia med havnene i Iran og Pakistan.

Men virkeligheten er at geografien og sikkerhetsutfordringene gjør disse planene vanskelige å realisere. Sjøtransport forblir billigere for langdistansehandel, og Afghanistans rolle som transittland er begrenset av både terreng og politisk ustabilitet i regionen.

Konsekvensene av bistandskutt

USA var den største bistandsgiveren til Afghanistan fram til de i 2025. I 2024 alene sto de for 50 prosent av bistanden til landet. Ved inngangen til 2025 varslet president Donald Trump en gjennomgang av bistanden og innledet en serie dramatiske kutt. Det totale omfanget av de amerikanske kuttene er uklart, men det har rammet viktige sektorer som helse, ernæring, vann, sanitær, beskyttelse og matdistribusjon.

FN advarer om at flere millioner afghanere kan miste tilgang til livsnødvendige tjenester dersom kuttene fortsetter. Dette har ført til at millioner av mennesker risikerer å miste tilgang til livsnødvendige tjenester. Mens FN planla for å støtte 16, 8 av de totalt 22 millionene afghanerne som trenger humanitær støtte, er tallet nå redusert til 12,5.

Det mest paradoksale er at bistanden nå i all hovedsak fokuserer på nettopp den typen kortsiktige bistand som bidrar til å skape avhengighet, samtidig som langsiktig utviklingsarbeid og institusjonell kapasitet nedprioriteres.