De overordnede målene var å vekke opinionen nasjonalt og internasjonalt mot Sovjet- invasjonen og vise solidaritet med det afghanske folket. Lignende organisasjoner oppsto i mange land, men spesielt i Sverige og Norge fikk komitéene bred oppslutning og sammensetning, noe som har mye av æren for at disse organisasjonene fortsatt eksisterer, 40 år senere.

At Pakistan under diktator Zia ul-Haq og USA etter hvert styrte den internasjonale militære støtten til de mest islamistiske gruppene, endret ikke på denne sympatibølgen. Men for de mange mindre organisasjoner som ble utstøtt og forbudt, var resultatet ofte katastrofalt. Flere mottakere av støtte fra komiteen ble drept tidlig på 80-tallet. Sekulære og radikale afghanere fant det tryggest å innordne seg i ett av de 7 partiene som Zia-ul Haq anerkjente (Syvpartialliansen).

For å få oppholdstillatelse med godkjent flyktningpass i Pakistan måtte afghanere være medlemmer av ett av disse partiene. Afghanistankomiteen støttet aldri partier med midler eller penger, men derimot lokale ledere (oftest kommandanter) som kunne dokumentere aktivitet for å holde sine områder frie for regjeringsstyrker og deres sovjetiske støttespillere, slik at lokalbefolkningen kunne bli boende. Syvpartialliansen, som hadde verdens anerkjennelse, besto kun av sunni-partier. Afghanistankomiteen støttet også shia-ledere.

Men også de tradisjonelle protestdagene 8. mars og 1. mai var sterkt preget av Afghanistan-spørsmålet. En kjent mujahedinkommandant deltok i 8. mars-arrangement i Tromsø. Aktivister samlet inn store summer i løpet av disse årene, som ble overrakt ulike motstandsgrupper og humanitære tiltak i Afghanistan, og til tiltak for afghanske flyktninger i Pakistan. Hvert år arrangerte komiteen en Afghanistanuka hvor inviterte afghanere reiste rundt til solidaritetsarrangementer over hele landet.

Mange norske kommuner og fylkesting bevilget penger til Afghanistankomiteens støttearbeid. Blant annet besluttet formannskapet i Harstad kommune i 1980 å opprette vennskapssamarbeid med Afghanistan, noe lokalkomiteen i Harstad har mye av æren. Alene finansierte Harstad-komiteen byggingen av en skole i Paktia-provinsen midt på 1980-tallet. Fylkestinget i Rogaland bevilget mange år en større sum til Afghanistankomiteens arbeid.

Hvert år kom afghanske motstandsledere og talspersoner til Norge, og Afghanistankomiteen arrangerte på 1980-tallet tre store internasjonale høringer i Oslo (1983, 1986 og 1989) der afghanske torturofre, frigitte politisk fanger, mujahedin-ledere, internasjonale eksperter, historikere, norske politikere og afghanistanaktivister fra mange land deltok.

Fra slutten av 1980-tallet ble imidlertid de fleste lokalkomiteene nedlagt, eller gikk i dvale. Utviklingen eskalerte på tidlig 90-tall etter den sovjetiske tilbaketrekkingen. Noen ganske få komiteer (Oslo blant annet) holdt stand til årtusenskiftet. I senere år er det først og fremst lokalkomitéen i Bergen som har opprettholdt et høyt aktivitetsnivå med blant annet vennskapsskoler og samarbeid med fagforeninger.

Da denne medlemsorganisasjon med få ansatte som skulle forvalte prosjekter det stiltes store krav til fra donororganisasjonene, dreide oppmerksomheten seg sakte, men sikkert mot prosjekter og midler. Aktivistene som var opptatt av den politiske siden, hadde ikke lenger organisasjonen for seg selv. Da Sovjetunionen trakk seg ut i 1989, var organisasjonen involvert i prosjektene og drift av et stadig voksende utekontor. I Kabul satt fortsatt regjeringen Najibullah som var innsatt av Sovjetunionen. Syvpartialliansen demonstrerte sin inkompetanse for all verden da de ikke maktet å innta Kabul med forente krefter. Det skjedde først i mai 1992, da en rekke av Najibullahs generaler skiftet side.

I disse årene slet Afghanistankomiteen med å finne sin plass. Da mujahedin inntok regjerings-kontorene i Kabul, forsvant mange lokalkomiteer. Hva skulle være komiteens formål nå? Sovjetunionen var ute. Landet hadde fått sin regjering, men nabostater som Pakistan og Iran var dypt involvert, Sovjetunionens dødskamp eskalerte utover i 1990, og USA så på muligheter for å trekke seg ut. Løsningen ble en målformulering som gav støtte til afghanernes kamp for uavhengighet og selvstendighet og gjenoppbygging.

Borgerkrigen som nå for alvor brøt ut mellom noen av de sju mujahedinpartiene etter 1989 tæret ytterligere på entusiasmen for å bruke sin fritid på å støtte Afghanistan. Afghanerne ønsket desperat fred, da som nå i 2020, men deres ledere forrådte dem og utkjempet en krig som la stole deler av (den inntil da temmelig intakte hovedstad) Kabul i grus.

Mens Afghanistankomiteen i Norge slet med å tilpasse seg en ny tid med nytt hovedformål, var det store behov for humanitær bistand i Afghanistan, og Afghanistankomiteen var en viktig kanal for norske myndigheter.  . Finansieringen fra UD og Norad økte kraftig mot en foreløpig topp rundt 1993-94. Også antall ansatte, både afghanske og norske, økte kraftig. Oslokontoret var hele tiden beskjedent bemannet med to ansatte det meste av tiden.

I 1985 mottok organisasjonen 3,2 millioner fra TV-innsamlingen til støtte for Landsforeningen for norske ungdomsorganisasjoner (LNU), og i 1986 ble Afghanistankomiteen tildelt Operasjon Dagsverk (OD) sammen med organisasjonen Afghanistanhjelpen. Fast finansiering fra Utenriksdepartementet startet også fra 1986. I 1991-92 utvidet komiteen sitt arbeid til Badakhshan, i nordøstre del av landet. Skoler ble finansiert av komiteen, men bygget av lokale krefter. De fleste skolene er i drift den dag i dag.

Tre ganger har norske skoleelever samlet inn penger til Afghanistan. En gang via innsamling til Det norske flyktningrådet (1981) og to ganger til Afghanistankomiteen (1986 og 1996).  Det var en krevende oppgave å gjennomføre Operasjon Dagsverk i oktober 1996, etter at Taliban hadde inntatt Kabul 26. september samme år. Afghanistankomiteens nett av gamle aktivister og helsearbeidere var til stor hjelp da hundrevis av skoler skulle besøkes for informasjon om prosjektene og hvordan disse prosjektene kunne drives i Taliban-kontrollerte områder.

I provinsene Ghazni og Badakhshan har titusener av barn fått utdanning i de 17-18 årene som har gått siden de første skolebøker, tavler, krittesker og lønningsposer ble smuglet inn over grensen fra Pakistan. Norske skoleelevers hjelp har bidratt til å sikre utdanning for afghanere på barneskoler og ungdomsskoler, videregående skoler, lærerskole og kvinneuniversitet. OD-pengene i 1996 gikk hovedsakelig til yrkesutdanning for ekssoldater med kampanjen “Fra krig til kunnskap”

Afghanistankomiteen ble samarbeidspartner av NORAD i 1989, og ble senere samme år partner med organisasjonen “Kvinner i den tredje verden” (senere etablert som Forum for kvinner og utviklingsspørsmål, FOKUS). Afghanistankomiteen har siden 1986 mottatt bidrag fra en rekke FN-organisasjoner, og har blant annet gjennomført vaksinasjonskampanjer og utdanningsprosjekter i samarbeid med UNICEF, og “arbeid-for-mat-programmet med Verdens matvareprogram (WFP). I 1988 etablerte komiteen med UNICEF-støtte den første vaksinasjonskjeden i Afghanistan utenom de sovjetisk-kontrollerte områdene.

I 1996 ble Afghanistankomiteen igjen tildelt Operasjon Dagsverk-innsamlingen, og over 20 millioner kroner ble samlet inn av norske skoleelever til blant annet jenteskoler, lærerskoler, yrkesutdanning og undervisningsprogram for minekunnskap. De siste prosjektene som ble finansiert av denne innsamlingen ble avsluttet i 2003. Hjelpen skulle inn i landet – for å forhindre nye flyktningstrømmer.

Esler med skolemateriell som last på vei fra Shah Salim

Mens andre organisasjoner under krigen prioriterte flyktningene i leirene i Pakistan hadde Afghanistankomiteen som bærende prinsipp at all bistand skulle gå direkte til prosjekter inne i Afghanistan. Deler av Afghanistankomiteens støtte ble gitt som såkorn, ulike varer, ulltepper og mat, møysommelig fraktet over fjell og sletter gjennom krigssonen på hester og esler til de vestlige og nordlige ytterpunktene av landet, tusen kilometer fra Peshawar, Pakistan. Samtidig drev man vaksinering, reparasjon av vanningsanlegg, brønngraving og andre prosjekter inne i Afghanistan.

Da Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1989 var grunnlaget lagt for et permanent sykehus, og Chardiwal-sykehuset, senere omdøpt til Miraj, har vært grunnstenen i Afghanistankomiteens helsearbeid i 15 år. Sykehuset har siden holdt åpent kontinuerlig, også under Taliban-regimet, og det har arbeidet kvinnelige leger og sykepleiere der hele tiden tross Talibans forbud mot at kvinner skulle arbeide utenfor hjemmet.

At Gorbatsjov i 1990 ble tildelt Nobels Fredspris falt mange afghanere og Afghanistan-venner tungt for brystet. Først etter en blodig offensiv i et forsøk på å vinne den da 5 år gamle krigen, bestemte Gorbatsjov seg for å trekke ut de gjenværende sovjetiske soldatene. Da Gorbatsjov kom til Norge for å motta prisen et halvt år etter, i juni 1991, ble han møtt med protester.

TV-seere over hele verden fikk med seg nittenårige afghanske Shalah Sultani, som kom på få meters avstand fra Gorbatsjov på talerstolen med gule blomster og bilde av lemlestede afghanske barn, ofre etter sovjetisk bombing. Hun rakk aldri frem til Gorbatsjov før hun ble tatt hånd om av KGB-vakter og senere norsk politi. Senere under arrangementet ble Gorbatsjov avbrutt av daværende styreleder for Afghanistankomiteen, Terje Skaufjord, som med høy røst minnet Gorbatsjov om hans ansvar for å få fjernet anslagsvis 10 millioner miner som lå igjen i Afghanistan etter dem.

90-tallet: NYE TIDER OG NYE KRAV

Innstramminger og lavere budsjetter ble fulgt opp av sterkt press fra UD og ambassaden i Islamabad om at komiteen måtte avvikle sine prosjekter i Badakhshan av flere grunner. Det var for langt og kostbart å reise dit. Provinsen ikke var særskilt ødelagt av krig, men “bare” svært fattig (hvilket var direkte feil). UD-bevilgningene var knyttet til nødhjelp og gjenoppbygging. I tillegg ble det rettet kritikk mot at komiteen arbeidet i provinsen med størst opiumsproduksjon, og at vi dermed indirekte om enn ufrivillig, kunne komme til å bidra til å finansiere noen som drev med denne illegale virksomheten.

Norad på sin side rettet kritikk mot komiteen for å være en nesten ensidig selvimplementerende organisasjon som brukte egne ansatte, blant annet ingeniører, til å gjennomføre prosjektene. Dette ble nå ansett for å være en utdatert arbeidsmåte i bistandssammenheng. Andre norske organisasjoner hadde på dette tidspunkt lagt om til mer støttefunksjon for afghanske NGOer, i noen tilfeller skapt av dem selv, eller lokale mottakere. Denne debatten har forøvrig vart ved helt fram til i dag, og komiteen har i stor grad fortsatt å operere som en implementerende organisasjon.

Begrepet Integrert landsbygdutvikling (IRD) kom også på dagsorden på 90-tallet. Afghanistankomiteens omfattende UD-støttede seminar “From Aid during Times of War to Aid for Reconstruction and Development” med et hundretalls deltagere fra internasjonale og afghanske organisasjoner og universiteter, samt politiske og diplomatiske aktører på Islamabad hotell i desember 1991 var tidlig ute med å peke på IRD-tilnærmingen. Dette vellykkede seminaret var nok noe av bakgrunnen for at UD økte støtten til komiteen på tidlig 90-tall.

Takket være sterk støtte fra en dyktig OD-organisasjon, en god informasjonskampanje fra komiteen samt et (fortsatt) omfattende nettverk av gamle afghanistanaktivister og afghanistankjennere, som reiste rundt og holdt foredrag på hundrevis av skoler, gikk innsamlingen meget bra. Tiltroen til at pengene i regi av Afghanistankomiteen ville nå fram til den planlagte yrkesutdanning for unge afghanere, lærerutdanning og en del andre prosjekter i Ghazni, Badakhshan og Ningarhar var til stede.

Men selv om organisasjonen besto denne prøven, oppsto andre problemer. Vinteren 1997 pekte illevarslende meldinger fra revisor i retning av at Afghanistankomiteen var konkurs. Egenkapitalen var brukt opp. Årets bidrag fra UD og Norad kom sjelden før langt ut på våren, tilmed forsommeren. Ubrukte midler fra året før derimot, skulle ubønnhørlig betales tilbake. Dette var ikke siste gang komiteen opplevde dette ubehaget. Men den gang, i 1997, viste det seg å ikke stemme. Det var heldigvis regnefeil i millionklassen, men også en påminning om at Afghanistankomiteens grunnlag ikke var solid nok.

Året etter viste organisasjonen igjen evne til å trekke veksler på sine medlemmer og gamle aktivtsnettverk, da et kraftig jordskjelv i februar 1998 tok livet av 3500 i Takhar i Nord-Afghanistan. En innsamlingsaksjon skaffet betydelige summer til rammede familier og gjenoppbygging. Lokalkomiteen i Bergen var særlig aktiv.

Gholam-saken og flykningaktivisme

På 90-tallet, særlig siste del, kom det mange afghanske flyktninger med Hazara-identitet til Norge. Hazara-minoriteten led spesielt under Taliban-styret, jf. Yakawlang-massakren i 2001. Mange av dem fikk opphold, men en gruppe på cirka 100 hazarer ble i 1997 av UDI påstått å være pakistanere. Dette ble en omfattende mediesak.

Osloavdelingen av Afghanistankomiteen engasjerte seg kraftig med informasjonskampanjer, demonstrasjoner og møter, med stort engasjement fra både medlemmer og interesserte. Det ble også avholdt en høring om hazara-saken, men formelt ikke i Afghanistankomiteens navn. Gholam-familien med foreldre og flere barn kom i fokus, da UDI hadde bestemt å utvise dem til Pakistan med begrunnelse av at de var pakistanste stasborgere. Da familien ankom Karachi 16. mai 1997, slapp ingen av dem inn. Familien ble umiddelbart sendt tilbake til Norge. Pakistanske myndigheter slo fast at de ikke var pakistanere. 17. mai midt på dagen ankom familien Oslo, og ble umiddelbart en del av nasjonaldagsfeiringen.

Politikerne, særlig fra sentrumspartiene med Kjell Magne Bondevik i spissen, sto nærmest i kø for å skrive under på Afghanistankomiteens opprop om at Gholam og de andre hazara-familiene skulle få opphold i Norge. Etter valget i september, som Bondevik og co, vant fikk pipen etterhvert en annen lyd. For å gjøre en lang historie kort fikk likevel de aller fleste av hazara-familiene opphold, også Gholam.

Alle arrangementer knyttet til afghanske flyktninger og press på myndighetene gav Oslo-komiteen stor oppmerksomhet, interesse og en del medlemmer. Det samme gjentok seg fra 7. oktober 2001 da Afghanistankomiteen protesterte mot den amerikanske bombingen av Afghanistan.

Langt flere uskyldige afghanere ble drept av amerikanske bomber og klasevåpen enn antallet drepte amerikanere 11. september 2001. Afghanistankomiteens opprop mot bombing fikk bred støtte fra kulturpersonligheter og politikere med Liv Ullmann i spissen. 137 forfattere skrev under. Det ble arrangert fakkeltog 13. oktober, der komiteen sto bak, sammen med 50 organisasjoner. Aktiviteten var stor og oppmerksomheten rundt komiteen likedan. Det ble gitt ut flere ekstranumre av komiteens blad Afghanistannytt (komiteens organ og medlemstilbud som gikk inn i 2010).

Afghanistankomiteen i Oslo sto i første linje til støtte for de cirka 100 sultestreikende afghanerne ved Oslo domkirke sommeren 2006, og året etter da asylmarsjen med 45 afghanske asylsøkere gikk fra Trondheim til Oslo sommeren 2007.

Disse store aksjonene med mange deltagere peker på at våre aktiviteter i forbindelse med krig og asyl-saker vekket engasjement og interesse for Afghanistankomiteen. Det er ikke mulig å på tilsvarende måte å vekke engasjement hos et bredere lag av folk rundt bistandsarbeid, trass i alt det positive som kan sies om det.

Er valget prosjekter eller solidaritet?

Sannheten er at Afghanistankomiteen i årene etter at Sovjetunionen trakk seg ut i 1989 aldri kunnet overleve som organisasjon om den hadde brukt sine ressurser – ikke minst de ansatte og frivillige her i Oslo – til kun å drive fram politiske saker, selv om det er i komiteens beste ånd: solidaritet.     Det er et valg som ble tatt. Komiteen forsøker å opprettholde sin solidaritetsprofil gjennom å kombinere bistandsarbeid, med å være en aktiv kritiker mot Norge og verdenssamfunnet når det afghanske folkets interesser ikke ivaretas, eller afghanske liv ikke aktes på.

Høringen i 2010 i forbindelse med komiteens 30-årsjubileum med deltakelse fra afghanske parlamentarikere var viktig, ikke minst for kontakten mellom afghanske og norske parlamentarikere. Organisasjonens meget grundige og kritiske analyse av det regjeringsnedsatte utvalgets Afghanistanrapport i 2014 var viktig. Komiteen har siden 2015 arrangert Afghanistan-uka, hvor søkelys settes på afghanske forhold og hvor afghanere bosatt i Norge har en viktig plass.

Det har i mange år vært et godt samarbeid med unge afghanere som har hatt arrangementer i komiteens regi, og bidratt til grunnlaget for fortellergruppen «Upolert».  Uten å bli en aktør som engasjerer seg for enkeltskjebner har Afghanistankomiteen stått stødig i synet på at det ikke bør gjennomføres tvangsreturer av sårbare grupper til et Afghanistan som i økende grad er preget av krig.  Afghanistankomiteens medlemmer har bistått hjemsendte afghanske flyktninger, og rapportert konkret om sikkerhetssituasjonen for hjemvendte flyktninger i ulike deler av landet.

Høsten 1993 ble den første mineryddingskonferanse avholdt i Afghanistankomiteens regi. Organisasjonen har aldri selv drevet aktiv minerydding, men har støttet andre organisasjoner, og drevet opplysningsarbeid om minefaren i skoler og lokalsamfunn. FN og private organisasjoners arbeid med å fjerne miner har gitt gode resultater de seneste årene og store områder i sentrale strøk er nå mer eller mindre minefrie. Men fortsatt lemlester og dreper miner daglig i Afghanistan.

Afghanistankomiteen har også flere ganger kommet med politiske protester og uttalelser, mot så vel Taliban som den amerikanske bombingen i 2001 og senere. Fra og med 2003 fikk Afghanistankomiteen en rammeavtale med NORAD som innebærer at 10% av beløpet må samles inn av organisasjonen selv. Derfor har det blitt større fokus på innsamling av penger for å finansiere prosjektene i Afghanistan, selv om Afghanistankomiteen aldri har utviklet seg til å bli en innsamlingsorganisasjon.

2001: Stor militær satsing – bistand blir sekundært

Den amerikanske invasjonen i oktober 2001, etterfulgt av militære bidrag fra Norge og andre Nato-land, tok raskt knekken på Talibans våpenmakt. Den militære dominansen både på bakken, i internasjonal politikk og i mediene stilte Afghanistankomiteen overfor svære utfordringer.

I kjølvannet av den militære innsatsen med nær 150 000 soldater kom det en brottsjø av nyetablerte NGOer og hjelpeorganisasjoner. Afghanistankomiteen mistet på kort tid store deler av staben i Badakhshan til både amerikanske og europeiske organisasjoner, flere hadde arbeidet for komiteen siden etableringen i Badakhshan i 1991, blant annet i etableringen av treplantingsprosjektet med planteskole i Keshim fra 1997.

Andre betalte langt bedre. Afghanistankomiteen har aldri vært ledende på høye lønninger. Før 2001 var det få utover komiteen og Afghan Aid i denne nordøstlige provinsen. Det kan føyes til at 10 år seinere var situasjonen omtrent den samme. Mange av organisasjonene var døgnfluer, oppstått av begeistring for afghansk frihet – spesielt kvinnenes, men uten langsiktig finansiering eller troverdig strategi.

Også ved komiteens hovedkontor i Peshawar var det en viss avgang, men lojaliteten flertallet av de ansatte viste overfor sin arbeidsgiver var imponerende, også da hovedvirksomheten ble flyttet til Kabul i 2002.  At såvel norske myndigheter, som FN-systemet og nyetablerte afghanske myndigheter etterhvert kom med nye systemer og nye krav til NGOene som ønsket å være med i gjenoppbyggingen av landet, var utfordrende. (I denne sammenheng lille) Afghanistankomiteen deltok i anbudsrunder om å lede hele oppbyggingen av helse og utdanning i provinser, og drev gjennom 8 år primærhelsetjenesten til befolkningen i 2 distrikter i Ghazni.

En annen kompliserende faktor gjaldt forholdet til den vedvarende militære dominansen. Fra mange land foregikk den militære aktiviteten og humanitær bistand nærmest hånd i hånd. Norske militære myndigheter klaget over at de ikke fikk lov å formidle humanitær hjelp da de ble etablert i den “norske” provinsen Faryab.

Alle de norske bistandsorganisasjonene (Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Røde Kors, Afghanistankomiteen) sto fast på at de to måtte skilles skarpt. Å la militæret formidle humanitær hjelp kunne bli livsfarlig for mottakerne som i neste omgang ville kunne anklages for å samarbeide med fienden, av for eksempel Taliban.I 2009 ble sykehuset Afghanistankomiteen støttet i Ghazni raidet av amerikanske og polske soldater som ville ha tak i pasientlister i sin Taliban-jakt. Noe lignende skjedde aldri i den Taliban-kontrollerte tiden før 2001.Afghanistankomiteen protesterte og tok opp saken lokalt i Afghanistan og med Utenriksministeren.

Fra 2005 fikk Norge ansvar for å lede NATO-styrkene i Faryab-provinsen. Etableringen av den norske PRT-enheten (Provisional Reconstruction Team) i provinshovedstaden i Meymaneh fikk konsekvenser for bistandsarbeidet, og Afghanistankomiteen kom under sterkt press for å etablere prosjekter i provinsen. Dette var et vanskelig dilemma fordi komiteen trengte nye prosjekter og var opptatt av prinsippene om å ikke operere under norsk militær tilstedeværelse, noe som ikke så enkelt lot seg forene. Av flere grunner endte det med at komiteen først etablerte seg i Faryab i 2015 etter at de norske styrkene trakk seg ut i 2014.

Likefult har ikke NAC i 2010 et klart standpunkt om den nåværende krigen. Mange medlemmer er motstandere av kriger og krever norsker styrker ut, men andre mener at NAC ikke skal ha en bastant holdning her, men ha fokus på behovene i Afghanistan. Noen har sympati med den afghanske regjeringen, og har i større grad sett på ISAF som en buffer mot Taliban.

Solidaritetsbegrepet har blitt vanskelig å definere, og arbeidet med å holde en medlemsorganisasjon i gang har fått mindre plass. Bistand og utvikling er nå i hovedsetet. Likevel har komiteen sørget for debatt og kritisk søkelys på norsk og internasjonalt sivilt og militært engasjement i Afghanistan.

2007: Sviktende økonomi

I 2007 måtte styret og nyansatt daglig leder konstatere at Afghanistankomiteen hadde kommet i en krise. Utenriksdepartementet og Norad hadde vært hoveddonorer i årene som var gått, ved siden av bidrag fra World Food Program og andre organisasjoner i Kabul. En omlegging av norsk bistandsforvaltning førte til at midlene til Afghanistan ble administrert fra Norges Ambassade i Kabul, og det ble stilt spørsmål ved merverdien av å overføre administrasjonsmidler til komiteens hovedkontor i Oslo. I tillegg satte Norad ned foten som en følge av at komiteen gjennom flere år ikke maktet å bidra med egenandel på 10 prosent, som var et permanent krav for Norad støtte.

Var dette slutten? Styreleder foreslo å dele organisasjonen i en stiftelse med ansvar for program, og en medlemsorganisasjon med et rent informasjonsformål. Et ekstraordinært landsmøte skulle ta stilling til en omlegging der det var frykt for at Oslo-kontoret ville bli nedlagt. Det ble fremmet et motforslag om å opprette et program-utvalg som skulle ha ansvar for bistandsprosjekter, og et informasjonsutvalg som skulle ha ansvar for informasjonsvirksomheten, men begge skulle underlegges et styre der også lokalkomiteen i Bergen og kvinneutvalget var representert.

Det ble et klart flertall for en fortsatt medlemsbasert og samlet organisasjon, til tross for den nesten umulige økonomiske situasjonen. Et sterkt argument var betydningen av solidaritet med Afghanistan, og det viktige arbeidet komiteens ansatte i Afghanistan sto for.

Frivillige og ansatte gikk i dialog med UD, og fikk tilsagn om toårig driftsstøtte til kontoret i Norge. Programutvalget som besto av personer med betydelig bistandsfaglig kompetanse, samt erfaring og kunnskap fra Afghanistan bisto landkontoret med utvikling av et nytt program for integrert landsbygdutvikling.  Samtidig ble organisasjonen i Kabul reorganisert til en mer moderne struktur, og ny leder ble ansatt i Kabul.

Økt bistandsfaglig kapasitet i kombinasjon med sterkt engasjement fra medlemmer og frivillige la grunnlaget for profesjonalisering og programutvikling, som ledet til økt støtte fra UD og Norad, samt internasjonale donorer. Programmet for naturressursforvaltning ble utvidet til katastrofeforebygging og beredskap. Jordmor utdanningen ble utvidet til å omfatte helsesøstre og sykepleiere, ved totalt 5 skoler. Landsbygdutviklingsprogrammet ble utvidet til Faryab, i tillegg til Badakhshan og Ghazni. Og det ble igangsatt et systematisk kapasitetsbyggingsprogram for inkluderende utdanning, som la grunnlaget for en styrking og utvikling av utdanning.

Selv om store penger ble bevilget, Norge gikk i spissen og brukte tilnærmet 50-50-fordeling på militær og sivil bistand, var planleggingen for dårlig, og midler ble misbrukt til å kjøpe seg goodwill hos lokalbefolkningen i områder hvor landene drev militære operasjoner. Allerede i 2005 var Taliban tilbake og etablerte seg på afghansk jord, samtidig som Norge etablerte seg i Faryab.

Svaret fra NATO på uroligheter var ofte bombing, militære angrep på bakken og dermed nye ødeleggelser, og tap av sivile liv. De som opplevde å bli utsatt for dette var i neste omgang langt mer mottakelig for Talibans tilnærmelser. Ettersom årene gikk, og lite eller ingen form for organisert bistand manifesterte seg i store deler av Afghanistan, var også dette et bidrag til at opposisjonen styrket seg.

Afghanistankomiteen har kunnet forbli i områder hvor det har vært skiftende regimer fordi prosjektene og arbeidet og involvering av lokalbefolkningen har hatt tillit lokalt. Å gjøre seg avhengig av utenlandsk eller afghansk militærmakt for å drive på, ville være utenkelig.

Komiteen har opprettholdt sin rolle som kritiker av menneskerettighetsbrudd og vilkårlig militær maktbruk, hvor sivile igjen og igjen har vært ofrene. Dette har ikke alltid vært like populært i Norge, særlig ikke i de årene Norge hadde militære styrker i landet. (Det har vi fortsatt, men det dreier seg om spesialstyrker som bistår de afghanske sikkerhetsstyrkene i Kabul).

I dag jobber Afghanistankomiteen fortsatt for å bidra til et fredelig Afghanistan, fritt for fattigdom, der folk på landsbygda får økt makt og innflytelse, og verdsetter likestilling, likeverd og mangfold.

Formål vårt er å støtte det afghanske folket i utviklingen av et fredelig, demokratisk og egalitært samfunn, hvor menneskerettigheter respekteres. Gjennom forskjellige utviklingsprogrammer, hvor miljø og bærekraft står sentralt, skal Afghanistankomiteen jobbe for å heve livskvaliteten for folk ute på den afghanske landsbygda.

Oppdraget vårt ovenfor den norske offentligheten er å være et samlingspunkt for den kunnskapen, interessen og engasjementet for Afghanistan som eksisterer i Norge. Vi skal fremme afghanske stemmer og perspektiver i den norske offentlige debatten, og jobbe for en informert og ansvarlig politikk ovenfor Afghanistan.