Skip to main content

Tiår med krig og konflikt har forsterket manglende tillit i afghanske lokalsamfunn. Nansen Fredssenter, som holder til på Lillehammer, har utviklet en metode for dialog og fredelig konfliktløsning som brukes av Afghanistankomiteen og tilpasses den lokale kontekst. Metoden tar sikte på å skape fred nedenfra ved å starte med familier og lokalsamfunn på grasrotnivå.

– Dialogmetoden innebærer hovedsakelig å få folk i tale – at man legger til rette for samtaler som gjør at folk er trygge nok til å dele det de har på hjertet. Dette er veldig viktig i Afghanistan, for det er mange som ikke er vant til å bli hørt, særlig kvinner og unge, forteller Norunn Grande, daglig leder ved Nansen Fredssenter.

– Vi fokuserer både på lokalsamfunn og husholdninger. På lokalsamfunnsnivå kan dette bety å forstå og transformere konflikter i og mellom landsbyer, mellom etniske grupper og mellom ulike samfunnsmedlemmer. I husholdningen kan dialogtilnærmingen bidra til å forebygge vold gjennom bedre kommunikasjon mellom ektefeller, mellom foreldre og barn og i storfamilien, forteller Grande.

Norunn Grande har et langvarig engasjement for Afghanistan blant annet med lokallagsarbeid og ulike verv i Afghanistankomiteen. Gjennom arbeidet ved Nansen Fredssenter utviklet hun program med fredsundervisning for flyktninger der unge afghanere i Norge – som vil bidra til fred og utvikling i hjemlandet – ble invitert til seminarer, sommerskole og besøksreiser til Afghanistan.

Her kan du lese om et av disse kursene som ble holdt i regi av Nansen Fredssenter og Afghanistankomiteen.

Fra 2014 har hun samarbeidet med Afghanistankomiteen om opplæring i dialog og fredelig konfliktløsning for lokalt ansatte fra ulike provinser. De har som oppgave å lære opp og inkludere flere kolleger og samarbeidspartnere lokalt for å bidra til bedre kommunikasjon og forståelse på tvers av konfliktlinjer og forebygge vold.

Å bli sett som et individ

I introduksjonen av metodikken brukes øvelser som går på identitet for å utforske mangfoldet i identiteten til deltakerne. I Afghanistan er det vanlig å se seg selv og andre som del av en gruppe – et kollektiv, enten det er basert på etnisitet, stamme eller familie. Derfor kan det være vanskelig å se både seg selv og andre som individ, noe som står i kontrast til vestlig kultur der vi er mer vant til å tenke på oss selv som enkeltindivider.

– Vi åpner opp med øvelser som utfordrer deltakerne til å se på de mange sidene de har ved sin identitet. Dette kan for eksempel være interesser og hva de liker, som de reflekterer over og deler i gruppen. Det trenes særlig på å lytte til hverandres historier, følelser og behov. Dette skaper forståelse, det gjør at de blir bedre kjent med hverandre på en dypere måte og at man opplever helt nye sider ved både seg selv og andre, forklarer Grande.

Gjennom bedre kjennskap til hverandre bygges tillit. Da er det viktig å ikke bli trakassert eller arrestert for det man sier, noe som er et grunnleggende prinsipp i dialogarbeid.

Les mer om vårt arbeid med dialog og konflikt her – hvorfor Afghanistankomiteen jobber med dette og hvilke bærekraftsmål det dekker.

Å bryte sosiale grenser

Afghanistan har en nokså sterk debattkultur. Deltakere på dialogkurs forteller at de ikke er vant til å lytte til hverandre. De er mer opptatt av å snakke selv og kjempe for sine standpunkter. I dialog er målet å forstå en annen person og selv bli hørt, ikke å vinne over den andre som i debatt. En viktig del av dette er å ikke stille ladede eller ledende spørsmål, men heller spørsmål som inviterer andre til å dele sine tanker, meninger og perspektiver som de ikke ellers får gjort.

– I konfliktsituasjoner lever folk ofte segregert og har ikke tilgang til hva folk mener på “den andre siden”. Poenget med dialogen er å føre mennesker sammen på tvers av disse konfliktlinjene, som ofte er basert på etnisitet, kjønn og alder. Det er særlig sterke konflikter mellom det tradisjonelle og det moderne. Unge er forventet å vise respekt for de eldre, noe som er utfordrende når de ønsker endringer de eldre ikke vil ha. Dialogmetoden brukes også mye for å løse konflikter innad i familier, mellom ektefeller for eksempel, forteller Grande.

I Afghanistan så har man tradisjon for shuraer og jirgaer, der eldre menn sitter i sirkler og tar de store avgjørelsene i lokalsamfunnene. Med dialogen ønsker man å utvide denne sirkelen, altså å få med unge og kvinner, og med en tilrettelegger som tilrettelegger for et trygt rom med forståelse og åpenhet, samt påser at alle kommer til ordet.

– Dette er basisgrunnlaget for fred. Skal man bygge varig fred så må man inkludere alle medlemmene av samfunnet. Dette har ofte vært feilen i Afghanistan og i andre konfliktområder. Når alt gjøres på topplanet, så får man ikke med seg grasrota og da blir det ingen varig fred. Vi bruker begrepet “peace from below”, altså å bygge freden nedenfra med folk som tar ansvar for egen framtid.

Kartlegging og fasilitering

– En stor del av dialogopplæringen er kartlegging av konflikter. Dette er en form for konflikt-analyse, der vi kartlegger hva konflikten handler om, hvem som er partene, hvilken relasjon partene har til hverandre og hvordan de påvirker hverandre, sier Grande.

Her veiledes deltakerne av en uavhengig tilrettelegger, som ikke kommer med egne forslag til løsninger, men som legger til rette for at partene selv skal finne fram til disse på egenhånd. Rollen til tilretteleggeren er å passe på at alle skal få snakke fritt, slik at det skapes en trygghet i rommet. Dette er særlig viktig når det er snakk om sårbare og vonde temaer, slik det ofte er.

Jordmødre og brobyggere

– Dialogprogrammet til komiteen startet med workshops rettet mot afghanske jordmødre, som ble kalt “Midwives for Peace. Jordmødre har en helt spesiell rolle, siden det er et av de få kvinneyrkene som blir akseptert av Taliban ettersom de også er avhengige av deres tjenester for å få friske barn. Jordmødrene deler sine personlige historier og perspektiver om krigen til lokale Taliban på klinikken. Dette gjør ofte inntrykk på de unge guttene som er rekruttert til Taliban. Fortellingene personifiserer og virkeliggjør deres krigshandlinger. Konsekvensene av krigen for folks helse og dagligliv blir tydelige. Jordmødrene står her i en særskilt stilling som mulige brobyggere, sier Grande.

Fredsarbeid er avhengig av det vi kaller for brobyggere, altså individer som driver tillitsbygging gjennom å skape forbindelser i samfunnet på grasrotnivå. Sammen med tilretteleggerne er disse også med på å videreføre dialogmetoden til andre gjennom spesifikke opplæringskurs. For eksempel drar de til sine egne lokalsamfunn eller ut til avsidesliggende landsbyer der de har hovedansvar for å ha workshops og for å drive opplæring og kursing.

Tverrgående i alle programområder

Dialog og fredelig konfliktløsning er tverrgående tema som inkluderes i alle programområdene og sektorene som Afghanistankomiteen jobber med. I Kabul fikk ulike personer fra kontorene i provinsene vi jobber i, intensiv opplæring i dialogmetodikk og tillitsbyggende kommunikasjon. De tar dette i bruk i fagområdene slik som i jordbruk og i helse, blant annet igjennom kursing av sine ansatte. I utdanningsprogrammene våre kan man bruke metodikken veldig aktivt og direkte med elevene.

Siden 2019 har 80 personer mottatt opplæring direkte fra Afghanistankomiteen, og til sammen har disse igjen lært opp over 2600 medlemmer av lokalsamfunn, som inkluderer blant annet lærere, religiøse ledere og shura-medlemmer. Videre har nesten 1300 studenter fra 17 provinser, som studerer ved helseinstituttene våre, fått opplæring i dialog og fredelig konfliktløsning – og har fått verktøy til å «bygge freden nedenfra».