Afghanske forskere har i lang tid ropt varsko, basert på grundige analyser og fakta om hvordan klimaendringene påvirker levekårene i landet. Til tross for at Afghanistan er blant verdens mest sårbare land for klimaendringene, er dette den av landets kriser som har fått minst oppmerksomhet.
Hvem deltok, og hva lovet de?
Fra 21. til 23. april samlet Afghanistankomiteen, Chr. Michelsen Institutt (CMI) og Afghanistans nasjonale miljøverndirektorat (NEPA) representanter fra hele spekteret av afghanske institusjoner. Dette var både Taliban-politikere og fagfolk og byråkrater som arbeider i ulike departement og institusjoner:
Grense- og stammedepartementet: Lokalsamfunn som løsning
Departementet erkjente at nomadefolk er særlig sårbare for klimaendringer og forpliktet seg til å: bruke tradisjonelle jirga-møter systematisk for informasjon om klimaendringer implementere terskler (demninger) i grenseområder mobilisere sin eksisterende plattform av regelmessige samfunnsmøter.
«Vi har direkte kontakt med lokalsamfunnene gjennom våre ukentlige jirga-møter,» forklarte departementets representant. «Dette er en ressurs vi kan bruke til bevisstgjøring om klimaendringer.»
Energi- og vanndepartementet: Data som grunnlag
Med ansvar for 172 hydro-meteorologiske stasjoner og 30 snømålestasjoner, erkjente departementet kritiske mangler:
- behov for nye klimaovervåkingsstasjoner
- viktigheten av å kombinere bakkedata med satellittbilder
- nødvendigheten av å beholde ekspertstab gjennom bedre vilkår
- daglige flomvarsler må forbedres og utvides
Innenriksdepartementet: Fra krise til beredskap
Departementet framhevet at fattige og sårbare samfunn rammes hardest og lovet:
økt offentlig bevissthet om naturkatastrofer etablering av tidlige varslingssystemer utvikling av infrastruktur for forvaltning av vannressurser
omfattende risikokartlegging
Teknisk og yrkesrettet utdanning (TVET): Kunnskap som våpen
TVET, som utdanner i 11 sektorer og 74 yrker relatert til miljøvern, forpliktet seg til:
- økt finansiering for forskning på beredskap og krisehåndtering forbedring av vannforvaltningspraksis
- utvikling av strategier for rettferdig forvaltning av vannressurser med naboland
- teknisk støtte til andre departementer
“«Vi har direkte kontakt med lokalsamfunnene gjennom våre ukentlige jirga-møter,» forklarte departementets representant. «Dette er en ressurs vi kan bruke til bevisstgjøring om klimaendringer.»”
Etter Talibans maktovertakelse ble klimafinansieringen rammet av sanksjoner. I april 2024 sto 805 millioner amerikanske dollar i klimamidler på vent for Afghanistan. Innad i Taliban var det også liten kunnskap om klimaendringene. Viktige stillinger i departementer med ansvar for å håndtere klimakrisen var uten innsikt i hvor altomfattende konsekvensene av klimaendringene er for Afghanistan og hvilke tiltak som er påkrevet av dem som ansvarlige myndigheter.
Afghanistankomiteen tok derfor initiativ til å bringe sammen forskere, myndigheter og sivilsamfunn og internasjonale aktører til et klimasymposium for å etablere en felles forståelse av utfordringene og mobilisere til innsats. Resultatet var omfattende forpliktelser fra myndigheter og institusjoner og økt bevissthet internasjonalt om den situasjonen Afghanistan er i.
Viktigst av alt, Afghanistankomiteen samlet 30 menn og kvinner med ulike bakgrunner fra 14 provinser som delte erfaringer om hvordan klimaendringene påvirker helse, matsikkerhet, infrastruktur og utdanning.
Finansiering på vent
Afghanistan står overfor en omfattende klimakrise. En småbruker fra Daikundi fortalte : “Tidligere pleide jeg å få en avling på over 1800 kg hvete fra jordbruket mitt, men i år ble avlingen min redusert til bare 63 kg på grunn av tørke.” Samtidig står 32 klima- og miljøprosjekter finansiert gjennom FNs grønne klimafond på vent fordi de klassifiseres som «utviklingsbistand» heller enn «humanitær hjelp». Det bemerkelsesverdige med Afghanistankomiteens symposium var ikke bare at det fant sted, men hvem som stilte opp og hva de forpliktet seg til.
“Viktige stillinger i departementer med ansvar for å håndtere klimakrisen var uten innsikt i hvor altomfattende konsekvensene av klimaendringene er for Afghanistan, og hvilke tiltak som er påkrevet av dem som ansvarlige myndigheter.”
Utdanningsdepartementet: Systemendring gjennom læring
De kanskje mest ambisiøse forpliktelsene kom fra utdanningsdepartementet:
- Utvikle og implementere omfattende miljølover og forskrifter
- Etablere et sentralisert meteorologisk senter
- Fremme klimasmart jordbrukspraksis gjennom systematisk opplæring
- Styrke samarbeid mellom departementer om klimatiltak
- Integrere klimakunnskap i læreplaner
Forskerne: Brutal virkelighet møter løsninger
Et viktig formål med symposiet var å bidra til å gjøre forskning og forskere kjent for aktørene. Dr. Assem Mayar dokumenterte at flom årlig rammer 100 000 mennesker med tap på 54 millioner dollar. Dr. Najibullah Kakar viste landsenking på 77,8 cm over syv år i Ghazni, direkte knyttet til ukontrollert bruk av grunnvann.
Dr. Fazlullah Akhtar advarte: “Gjennomsnittlig vannføring i Kabul-elvebassenget forventes å synke med minst 15-16% innen 2045.” Hans budskap til myndighetene var krystallklart: “Det er avgjørende å kritisk evaluere virkningene av klimaendringer og synkronisere investeringsplanene.”
“Taliban på sin side er opptatt av at klimakrisen ikke skal politiseres og er åpne for samarbeid på klimafeltet. Alternativet kan være å få til en teknisk dialog mellom fagfolk i Afghanistan og internasjonalt om klima.”
Grasrota: De som betaler prisen
30 representanter fra 14 provinser ga klimakrisen et menneskelig ansikt. En bonde fra Faryab forklarte: «I landsbyen vår eier nesten alle mer enn 10 jeribs jordbruksland. Men på grunn av vannmangel forblir 80% ubrukt. De fleste bøndene er nå arbeidsløse.»
Fra Ghazni kom vitnesbyrd om dobbel sårbarhet: «På den ene siden står vi overfor alvorlig tørke, på den annen side har vi ikke skikkelige vanningskanaler. Vi mister betydelige vannmengder før de når jordene våre.»
Fra ord til handling: Utfordringer med gjennomføring
Den store testen kommer nå: Vil disse forpliktelsene bli gjennomført? Flere faktorer kompliserer bildet.
- Finansiering: De fleste tiltak krever ressurser afghanske institusjoner ikke har. Talilban-myndighetene må vise vilje til å allokere nasjonale ressurser, men utfordringene er for store til at de kan klare det alene. Afghanistan har knapt hatt noe bidrag til klimagassutslipp. Det internasjonale samfunnet må derfor også bidra.
- Kapasitet: Energidepartementet påpekte hjerneflukt, det vil si at eksperter forlater landet eller offentlig sektor på grunn av lave lønninger. Uten fagfolk kan ikke planer gjennomføres.
- Politisk vilje: Fagfolkene kan ønske endring, men trenger politisk støtte fra Talibans ledelse. Klimatiltak som krever at kvinner deltar, kan møte motstand.
- Koordinering: Mange departementer gav løfter som overlapper. Uten koordineringsmekanismer risikerer man duplisering eller enda verre, at alle venter på alle.
Internasjonale aktørers dilemma
Symposiet avslørte et paradoks: Afghanske fagfolk står klare til samarbeid, men hvordan kan det internasjonale samfunnet samarbeide med en stat som systematisk diskriminerer og forfølger kvinner og opposisjonelle? Som forskerne Malejacq og Terpstra påpeker, kan kun kontinuerlig dialog “sosialisere” Taliban til internasjonale standarder.
NUPI og CMI argumenterer for at klimaprosjekter bør unntas fra embargoen mot utviklingsbistand. Symposiet viste at dette kan gjøres uten å legitimere regimet, ved å arbeide med fagfolk heller enn politikere.
“Uten kunnskapsbaserte utviklingstiltak for å tilpasse Afghanistan til klimaendringene vil befolkningen bli skjøvet ytterligere ut i fattigdom.”
Veien videre: Test av praktiske løsninger
Afghanistankomiteens symposium beviste at faglig dialog kan gi resultater selv under vanskelige politiske forhold. Spørsmålet er om verdenssamfunnet tør å følge opp. De 805 millionene i frossede klimamidler kunne finansiert mange av tiltakene departementene lovet å gjennomføre. Gjennomføring krever:
- målrettet finansiering direkte til tekniske prosjekter
- tiltak for å beholde eksperter i landet
- teknisk samarbeid uavhengig av politisk dialog
- overvåking som sikrer at midler når frem
- forståelse for at endring tar tid, selv på teknisk nivå
Folkets behov framfor politisk renhet
Klimakrisen i Afghanistan illustrerer hvor krevende det er for det internasjonale samfunn å forholde seg til et regime som er styrt av Taliban. Uten kunnskapsbaserte utviklingstiltak for å tilpasse Afghanistan til klimaendringene vil befolkningen bli skjøvet ytterligere ut i fattigdom, noe som også rammer kvinner hardest. Intern fordrivelse på grunn av klimaendringene er allerede en realitet. Samtidig er frykten stor for at et samarbeid på klimaområdet kan gi legitimitet til et regime som systematisk bryter menneskerettighetene og undertrykker og diskriminerer kvinner og opposisjonelle.
Taliban på sin side er opptatt av at klimakrisen ikke skal politiseres, og er åpne for samarbeid på klimafeltet. Alternativet kan være å få til en teknisk dialog om klima mellom fagfolk i Afghanistan og internasjonalt. Dette vil i så fall innebære at heller ikke Taliban politiserer klimasamarbeidet.
Les mer
Teksten er hentet fra Afghanistankomiteens konferanserapport «Joining Forces Against the Impact of Climate Change. NAC Climate Symposium, Kabul/Oslo 21-23 April 2024».
