– Moralpolitiet er overalt

Den alvorlige situasjonen for kvinner og jenter blir gjerne brukt som kroneksempelet på at bistanden til Afghanistan er bortkastet.

Kvinners rett til samfunnsdeltakelse og rettigheter har alltid vært et stridstema i Afghanistan. Men viktige skritt for å sikre kvinners rettigheter ble tatt etter 2021. Konstitusjonen av 2004 sikret like rettigheter for alle innbyggere. Den internasjonale konvensjonen om eliminering av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW) ble ratifisert. Tross store utfordringer, og generelt lav yrkesdeltakelse, entret kvinner de fleste samfunnsroller og posisjoner.

Etter Talibans maktovertakelse er kvinner utsatt for systematisk og institusjonell forfølgelse og undertrykkelse. Jenter er utestengt fra skolen etter 6. klasse, og alle høyere utdanningsmuligheter er stengt. Kvinner og jenter er fratatt alle rettigheter.

Afghanistan i dag: En miserabel stabilitet

Fortsatt motstand tross undertrykkelse

Til tross for massive restriksjoner står afghanske kvinner fortsatt i bresjen for sivil motstand. 51 prosent av kvinneledede organisasjoner har måttet stenge siden 2021, mens 87 prosent ikke mottok finansiering i 2022. Mangel på finansiering er blitt en kritisk barriere. Likevel rapporterer de gjenværende organisasjonene at de når 1,4 millioner direkte og 10 millioner indirekte mottakere.

Viktig er også at det sterkeste støttesystemet for kvinneorganisasjoner er «andre kvinneledede organisasjoner». Dette viser styrken i deres interne nettverk og samhold på tvers av geografiske grenser.

Hva betyr dette for bistandspolitikken?

At afghanske kvinner fortsatt kjemper reiser fundamentale spørsmål om hvordan internasjonal støtte best kan nå frem. Undersøkelsen fra 2024 viser at afghanske kvinner ønsker både praktisk engasjement og ansvarliggjøring av både nasjonale og internasjonale aktører, men på sine egne premisser.

Som en afghansk kvinne uttrykte det: «Kvinner bør være en viktig del av alle diskusjoner om Afghanistan fordi de er 50 prosent av landet. De var ikke årsakene til krigene, de er ofre for politiske endringer.»

Kampen for kvinners rettigheter i Afghanistan fortsetter, selv under de mørkeste omstendigheter. Det internasjonale samfunnet må involvere kvinner i alle prosesser som angår Afghanistan og sikrer at kvinneledede organisasjoner kan videreføre sitt viktige arbeid.

At utdannede afghanske kvinner fortsatt driver undergrunnsskoler, organiserer
protester og mobiliserer internasjonalt, viser at de 20 årene med bistand og utdanning
ikke var forgjeves.

Talibans kjønnsapartheid

I juli 2024 innførte Taliban en ny morallov som befester et system som av mange beskrives som kjønnsapartheid. Loven gir moralpolitiet omfattende makt til å overvåke både menn og kvinners bekledning, bevegelser og sosiale liv, med rett til å straffe dem som bryter reglene. Kvinner som lever under regimet forteller at selv om mange av begrensningene allerede hadde trådt i kraft, har den nye loven ført til betydelig strengere kontroll og håndheving.

Talibans morallov fra juli 2024 representerte et vesentlig skifte, ikke bare i innhold, men i formalisering og intensitet. Der Taliban tidligere hadde styrt gjennom spredte dekreter, samlet den nye loven alle restriksjonene i ett omfattende lovverk på over 100 sider. For kvinner innførte loven flere nye forbud: å snakke høyt, synge eller framføre dikt offentlig ble nå straffbart. De nye restriksjonene kom i tillegg til de allerede strenge reglene om tildekning og krav om mannlig følge.

Det mest urovekkende er kanskje hvordan loven formaliserte moralpolitiets makt. Disse får nå utstrakt myndighet til å overvåke privatlivet, straffe på stedet uten rettssikkerhet og tvinge innbyggere til moskeen. Ifølge afghanere er det nettopp den nye iveren i håndhevingen av loven som har gjort hverdagen betydelig vanskeligere. Fra håp til undertrykkelse Mellom 2001 og 2021 vokste det opp en hel generasjon afghanske kvinner med utdanning, arbeidserfaring og politisk bevissthet. Mødredødeligheten ble halvert. Unge menn og kvinner fylte universitetene og entret arbeidslivet. Det var denne generasjonen som bar bud om en lysere fremtid for Afghanistan.

I dag utgjør nettopp denne generasjonen kjernen i motstanden mot Taliban. At utdannede afghanske kvinner fortsatt driver undergrunnsskoler, organiserer protester og mobiliserer internasjonalt, viser at de 20 årene med bistand og utdanning ikke var forgjeves.

Hva vil kvinner selv?

FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet slår fast at kvinner i krig og konflikt skal delta prosesser som angår dem. I 2024 gjennomførte en koalisjon av organisasjoner en omfattende spørreundersøkelse blant 213 organisasjoner ledet av kvinner fra alle 34 provinser i Afghanistan. Disse organisasjonene har til sammen 3 827 kvinnelige ansatte og når 1,4 millioner kvinner direkte. Med familie regnet med berører deres arbeid anslagsvis 10 millioner mennesker. Undersøkelsen viste at kvinneorganisasjoner i svært liten grad blir lyttet til.

Nøkkelfunn fra undersøkelsen

86 prosent mener de burde vært rådspurt før internasjonale møter om Afghanistan.
94 prosent ønsket at kvinners rettigheter var en prioritet i forhandlinger.
92 prosent ønsket full transparens i offentlige rapporter om diskusjoner og utfall.
Alle respondenter sa at tilbakemelding på deres innspill var viktig eller svært viktig.
46 prosent sier internasjonale møter er nyttige, selv om kvinner ikke får være til stede.

To strategier for kvinners rettigheter

Afghansk kvinnebevegelse er stor og mangfoldig, og jobber etter flere spor. Det ene er en global kampanje for å få «kjønnsapartheid» anerkjent som en forbrytelse mot menneskeheten i internasjonal strafferett. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har i 2024 tatt et historisk skritt ved å etterforske og søke arrestordre på Taliban-ledere for systematisk undertrykking av kvinner og jenter.

Det andre sporet handler om praktisk engasjement og dialog. Kvinner inne i Afghanistan er engasjert i humanitært arbeid og forsøker å finne praktiske løsninger for å videreføre sitt arbeid, som finansiering av kvinneorganisasjoner, støtte til undergrunnsskoler og muligheter for dialog som kan bedre hverdagen. De ser verdien av internasjonale møter selv når de ikke kan delta direkte, men krever transparens og reell medvirkning.

Som undersøkelsen viser, ønsker kvinner inne i Afghanistan både at Taliban skal stilles til ansvar (accountability) og praktisk støtte. De foreslår konkrete løsninger som digitale plattformer, radio i nærmiljøet og møter i Kabul for å sikre deres egen deltakelse i diskusjoner om framtiden.