Krisen som ikke tar hensyn til Taliban

Afghanistan bidrar knapt til de globale utslippene, men er ekstremt sårbart for klimaendringer. For å hjelpe de som rammes, kreves det omfattende, kunnskapsbasert innsats over tid.

Klimakrisen utspiller seg på en paradoksal måte. Mens alvorlige tørkeperioder ødelegger avlinger og tvinger folk til å forlate hjemmene sine, rammer samtidig ødeleggende flom og styrtregn andre deler av landet. Denne dobbeltheten gjør det ekstra vanskelig å utvikle effektive tiltak, for hvordan planlegger man for både vannmangel og oversvømmelser samtidig?

Tallene er skremmende konkrete: Flom påvirker årlig rundt 100 000 mennesker og koster samfunnet 54 millioner dollar, mens tørke rammer millioner av mennesker med årlige økonomiske konsekvenser på 280 millioner dollar. For et land med Afghanistans økonomi er dette katastrofale summer.

"Bistand er sløseri!" Les om de fem påstandene om bistand

“Tallene er skremmende konkrete: Flom påvirker årlig rundt 100 000 mennesker og koster samfunnet 54 millioner dollar, mens tørke rammer millioner av mennesker med årlige økonomiske konsekvenser på 280 millioner dollar.”

Når fundamentet for livet endres

Det som gjør situasjonen så alvorlig, er at klimaendringene angriper selve grunnlaget for det afghanske samfunnet. Landet er tungt avhengig av landbruk, men 71% av småbrukerne rapporterer nå om redusert produktivitet. Samtidig har grunnvannstabellen sunket dramatisk, fra omkring 20 meter for ti år siden til over 100 meter i dag. Dette er ikke bare tall på papiret. Brønner tørker ut, og familier må nå betale for vannleveranser i stedet for å hente gratis vann fra sine egne brønner.

Konsekvensene gjennomsyrer hele samfunnet. Når landbruket svikter, tvinges folk til å flytte til byene i håp om arbeid. Men urbaniseringen skjer uten planlegging, og mange av jobbene som tidligere fantes i byggenæringen og tjenesteyting har forsvunnet etter 2021. Resultatet er økt arbeidsledighet både i byene og på bygda. Dette gir økt avhengighet av landbruket. De som bor i byene, uten mulighet til dyrehold eller landbruk, er sårbare. Men klimaendringene har også gitt redusert produktiviteten i landbruket, noe som har ført til økt sårbarhet generelt.

Den globale urettferdigheten

Her ligger kjernen i den globale klimaurettferdigheten: Afghanistan bidrar minimalt til verdens klimautslipp, men bærer en uforholdsmessig stor del av kostnadene. Mens vi i vesten diskuterer utslippskvoter og grønne investeringer, kjemper afghanske familier for å overleve i et klima som blir stadig mer uforutsigbart og fiendtlig.

Situasjonen forverres av at internasjonale sanksjoner har gjort det nesten umulig å få tilgang til klimafinansiering. Landet er i praksis avskåret fra de globale mekanismene som skal hjelpe sårbare land å tilpasse seg klimaendringer. Det er som å nekte noen medisinsk hjelp etter en ulykke de ikke forårsaket selv.

Les mer: Når klimakrisen tvinger fram praktiske løsninger

Håp i møte med krisen

Til tross for den dystre situasjonen finnes det lysglimt. Afghanistan har enorme fornybare energiressurser, særlig sol og vind, som kan utnyttes for bærekraftig utvikling. Tradisjonell kunnskap og praksis kan bidra til klimatilpasning og tilby lokalt tilpassede løsninger. Det finnes også eksempler på innovative lokale tiltak, som grøfter for å fange opp regnvann og terrasser som både forhindrer flom og bidrar til påfylling av grunnvann.

For å få til dette kreves det systematisk, omfattende og kunnskapsbasert innsats. Det holder ikke med kortsiktige humanitære tiltak. Afghanistan trenger langsiktige investeringer i klimarobust infrastruktur, bærekraftig vannforvaltning og klimasmart landbruk.

“Landet er i praksis avskåret fra de globale mekanismene som skal hjelpe sårbare land å tilpasse seg klimaendringer.”

Tilgang til klimafinansiering

Etter Talibans maktovertakelse i august 2021 har Afghanistans tilgang til internasjonal klimafinansiering blitt kraftig redusert og i stor grad blokkert. Før regimets endring hadde Afghanistan tilgang til viktige globale klimafond som Green Climate Fund (GCF) og Adaptation Fund, og landet hadde flere pågående prosjekter innen klimatilpasning, fornybar energi og vannforvaltning. Landets nasjonale klimahandlingsplan anslo et behov for over 20 milliarder dollar til klimatiltak fram mot 2030, og det var allerede godkjent nær 18 millioner dollar til et større energiprosjekt fra GCF før alt ble satt på vent etter regjeringsskiftet.

Med Talibans inntog ble Afghanistan umiddelbart ekskludert fra de fleste multilaterale klimafond. COP-byrået i FNs klimakonvensjon (UNFCCC) besluttet i 2022 å ikke anerkjenne Taliban-styrte institusjoner som offisielle kontaktpunkter. Dermed mistet Afghanistan retten til å motta midler direkte fra sentrale klimafond. Over 30 pågående eller planlagte prosjekter, med en samlet verdi på over 800 millioner dollar, ble frosset eller kansellert. Dette inkluderte infrastrukturprosjekter for vann, irrigasjon og fornybar energi, som nå står uferdige og forfaller.

Internasjonale donorer og FN-organer har i stedet valgt å kanalisere mindre summer til små, lokale prosjekter gjennom humanitære kanaler og frivillige organisasjoner, men eksperter påpeker at dette ikke er tilstrekkelig for å møte de enorme utfordringene landet står overfor. Afghanistan er blant verdens mest klimautsatte land, rammet av alvorlige tørker, flommer og økende matvareusikkerhet, og de økonomiske tapene fra klimarelaterte katastrofer utgjør flere milliarder dollar årlig. Dette tilsvarer en betydelig andel av landets totale statsbudsjett.

Et skritt i riktig retning

Likevel har det nylig vært et gjennombrudd. I mars 2025 ble det godkjent et nytt prosjekt på nær 10 millioner dollar gjennom Global Environment Facility (GEF). Prosjektet, som skal implementeres av FNs utviklingsprogram (UNDP) i provinsene Badakhshan og Kunar, fokuserer på klimatilpasning, skogplanting og styrking av lokalsamfunns motstandskraft mot klimaendringer. Dette markerer første gang siden 2021 at Afghanistan mottar betydelig klimafinansiering fra et internasjonalt fond, selv om pengene ikke går direkte til Taliban, men forvaltes av FN-systemet.

Taliban har på sin side argumentert for at klimafinansiering er et rettmessig krav for det afghanske folket, og har deltatt som observatører på FNs klimakonferanser for å be om fullverdig deltakelse og tilgang til klimafond. De peker på at det er sivilbefolkningen, ikke regimet, som rammes hardest av klimaendringer og internasjonal isolasjon. Humanitære organisasjoner og flere eksperter støtter dette synet og mener at å holde Afghanistan utenfor globale klimamekanismer, straffer befolkningen for forhold de ikke rår over.

Klimakrisen i tall

I 2023 gjennomførte Afghanistankomiteen en levekårsundersøkelse i sju provinser i Afghanistan: Badakhshan, Daikundi, Faryab, Ghazni, Kapisa, Paktia og Takhar. Undersøkelsen viser at klimaendringer og ekstremvær har fått store konsekvenser for folks livsgrunnlag, matsikkerhet og framtidsmuligheter i disse områdene.

Hovedfunn

Jordbruket sliter: 71% av småbrukere har fått dårligere avlinger det siste året. Dette skyldes først og fremst tørke (61%) og vannmangel (53%).
Klimaendringer gir nye hovedproblemer: Tørke og andre klimarelaterte sjokk er nå de viktigste årsakene til inntektsnedgang og matmangel, der konflikt og fordrivelse tidligere var det mest sentrale.
Stort behov for infrastruktur: 83% av bøndene sier de trenger nye vanningssystemer, dammer eller murer for å beskytte jordene mot flom og erosjon.
Naturkatastrofer rammer hardt: 89% av småbrukere opplever at avlingene deres trues av flom eller tørke.
Store forskjeller mellom regioner: Faryab har høyest motstandsdyktighet (22%), mens Paktia har lavest (5%), og er dermed mest sårbar for klimaendringer.