15 august er det nøyaktig ett år siden Taliban overtok makten i Afghanistan. På Arendalsuka inviterte Afghanistankomiteen, Nansen Fredssenter og Chr. Michelsens Institutt til samtale om utfordringer og dilemmaer i dialog med Taliban.
Se streamen fra arrangementet her:
Gjennom året har man sett mange sterke reaksjoner på maktovertakelsen i form av sanksjoner og bistandskutt. Det internasjonale samfunnet har holdt fast ved sin beslutning om å ikke anerkjenne regjeringen Taliban har utnevnt. Samtidig har Norge hatt en sentral rolle i å lede forhandlingene om Afghanistan i FNs sikkerhetsråd og overrasket en hel verden med å invitere en delegasjon fra Taliban til Oslo i januar.
– Bidrar dialog til å gi regimet legitimitet? spør Liv Kjølseth, generalsekretær i Afghanistankomiteen, og åpner med det samtalen «Dialog med Taliban – i Afghanistan, Oslo og Doha».
Ifølge Jørn Wichne Pedersen, utenrikspolitisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, er det viktig å ikke begå de samme feilene med Taliban som på 90-tallet. Vanlige afghanere led under regimets brutalitet, og som følge av sanksjoner og isolasjon fra det internasjonale samfunnet.
– Den humanitære situasjonen i Afghanistan er prekær. 24 millioner står i fare for å sulte og 97 prosent av befolkningen kan havne under fattigdomsgrensa. Selv om vi ikke kan stole på Taliban eksisterer det ingen reelle alternativer til dialog. Det kan gå to veier: Enten blir regimet isolert fra omverdenen, eller så blir kontakten overlatt til land som Kina eller Russland, forteller Pedersen.
Dialog bygges nedenfra og opp
Terje Watterdal, landdirektør i Afghanistankomiteen fremhevet betydningen av dialog på grasrotnivå.
– Endring må bygges nedenfra og opp og vi kan ikke gi opp. De som lider er ikke Talibans ledere, men den jevne afghanske kvinne og mann, og barna i Afghanistan, forklarer Watterdal.
Gjennom det siste året har jenters utdanning og kvinners rett til arbeid blitt sterkt truet. Kort tid før skolene for jenter skulle ha åpnet, grep Talibans øverste ledelse inn og hindret at jenter i 7-12 klasse kunne begynne på skolen igjen. Ifølge Watterdal vil ikke regimet være tjent med denne strategien over tid.
– Vi tror at Taliban opplever såpass mye press innenfra at de av ren egeninteresse vil åpne døren for jenters utdanning, sier Watterdal. Dette vil ta tid, men styresettet vil ikke bli stabilt uten at de tar hensyn til ønskene fra egen befolkning – og den store majoriteten av befolkningen ønsker utdanning.
Feil å invitere Taliban?
Flere stemmer, blant annet fra det afghanske diasporamiljøet, har stilt seg kritisk til Norges rolle som dialogaktør med Taliban. En av dem er journalisten Hasina Shirzad.
– Det var feil å invitere Taliban til Norge. Ett møte med Taliban kan ikke løse de mange utfordringene i landet. Dialogen burde kommet mye før og med større kontinuitet. Derimot støtter jeg behovet for å fortsette dialogen på grasrotnivå, mener Shirzad.
Shirzad stilte også spørsmål rundt hvorfor delegasjonen fra Taliban måtte komme til Oslo, når egne kontorer for dialog og diplomati er satt opp i Doha.
Les: Afghanistankomiteens uttalelse i forbindelse med møter med Taliban i Oslo
F.v. Liv Kjølseth, Jørn Wichne Pedersen, Terje Watterdal, Hasina Shirzad og Arne Strand
Endringer må komme fra Taliban
– Vi trenger dialog både med ledelsen og på grasrota. Vi kan fordømme regimets handlinger, men det vil ikke hjelpe den jevne afghaner. De største endringene må komme fra Taliban selv, og uten kontakt kan vi ikke holde dem ansvarlige, sier Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt.
Han snakket videre om fraksjonene innad i Taliban. Når vi snakker om dialog med Taliban, så er det stor forskjell på Talibans ledelse i Kandahar, delegasjonen i Doha, gruppen som kom til Oslo i januar og Taliban på helt lokalt nivå. Strand forklarte at delegasjonen som var i Oslo ønsket å åpne for at jentene i Afghanistan skulle få gå på skole, men at dette var uakseptabelt for ledelsen i Kandahar.
Hva slags alternativer til dialog ser du?
Avslutningsvis ble paneldeltakerne utfordret på hva slags alternativer som finnes til dialog med Taliban.
– Det er ingen løsninger som er helt riktige, men mange som er helt feil. Jeg tror at ledelsen i Taliban leter etter en måte å komme seg ut av floken de er i, med tanke på jenters utdanning spesielt, og i denne situasjonen må vi være den voksne i rommet slik at de kan komme ut av dette med æren i behold, mener Watterdal.
Arne Strand har sett på alternativene til dialog – isolasjon og militær inngripen, og disse er verken bærekraftige eller noe vi ønsker. Han henviste noe av ansvaret til Afghanistans naboland,
– Det er mulig Taliban hører mer på Pakistan enn de gjør på oss, mener Strand.
Shirzad argumenterte for at dialog ikke burde være hovedstrategien, men et separat løp som føres på grasrotnivå parallelt med hardere diplomatiske samtaler med Taliban. Til slutt avsluttet Wichne Pedersen med at for Norges del, så anerkjenner vi land, men ikke regjering.
– Vi forholder oss til de som er de facto maktholdere i Afghanistan, og vi må gjøre dette på ulike nivåer, sier Pedersen.
Se hele arrangementet her.
