Skip to main content

Afghanistankomiteen ser positivt på møtene mellom representanter for Taliban, afghansk og norsk sivilsamfunn, samt bilaterale og multilaterale aktører. Den humanitære situasjonen i Afghanistan er prekær, og krever at alle parter bidrar til å finne pragmatiske løsninger innenfor internasjonalt gjeldene prinsipper for humanitær og langsiktig bistand. Dette er nødvendig for å hindre den afghanske statens fullstendige kollaps og sørge for å få hjulene i samfunnet i gang igjen, spesielt det private næringslivet, frie media og et fritt og uavhengig sivilsamfunn.

Det er viktig at Norge har fått til en dialog mellom Taliban og representanter fra sivilt samfunn, kvinneorganisasjoner og media fra Afghanistan og diaspora. Doha forhandlingene mellom Taliban og Ghani-regjeringen ble med god grunn kritisert for manglende sivilsamfunnsinvolvering. Som landets de-fakto myndighet må Taliban stå til ansvar overfor sin egen befolkning, det er derfor svært viktig at representanter fra sivilt samfunn får trygg plattform for å formidle sine krav direkte til Taliban. Vi håper dette er begynnelsen på en bred og inkluderende dialog om fredelig sameksistens i Afghanistan etter 40 år med krig.

 

Våre punkter

* Lik tilgang til god helse, kvalitet i utdanning og sikker tilgang til mat er grunnleggende behov som myndighetene har hovedansvar for, og som befolkningen har rett til uten noen form for diskriminering. Taliban må ta sin del av ansvaret for krisen i landet. Et nødvendig første skritt må være at jenter og unge kvinner kommer tilbake på skole etter vinterferien.

* Kvinner og menn med ulik etnisk, politisk og sosial bakgrunn bør inkluderes i det nye «maktapparatet» uten at det betyr at den gamle korrupte makteliten bør komme tilbake til makten

* Effektiv beskyttelse av sivilsamfunnsaktører og media må på plass. Det må gis garanti for ytrings og organisasjonsfrihet og sikkerheten til MR-forsvarere i landet, samt tilrettelegges for trygg retur for de som har måttet flykte og som ønsker å vende tilbake.

* Humanitære unntak fra sanksjoner er ikke tilstrekkelig for å løse bankkrisen som rammer småsparere, små og store næringslivsaktører og kveler landets økonomi, samt hindrer humanitær innsats.  Internasjonale finansinstitusjoner må på banen for å hindre at afghanske banker går konkurs.

* Veien ut av økonomisk og humanitær krise må gi rammevilkår for afghansk næringsliv, som tidligere har stått for import og salg av innsatsfaktorer for landbruket, medisiner, og reservedeler for viktig infrastruktur, men som nå rammes av manglende likviditet.  Vi foreslår at det vurderes importgarantistøtteordninger som kan bidra til at afghansk næringsliv får tilgang til lånegarantier fra internasjonale aktører slik at de kan importere livsviktige varer og tjenester.