Afghanistan preges fortsatt av massearbeidsledighet, fattigdom og økonomisk resesjon.
Ett år med Taliban, bør vi fortsatt støtte Afghanistan? Taliban har ikke holdt sine løfter om inkluderende styresett eller tilgang til utdanning for jenter. Hva har egentlig skjedd i Afghanistan det siste året? Kan Taliban gjøre hva de vil uten at det får konsekvenser for bistand til landet?
For ett år siden var vi vitne til at Afghanistan igjen ble overtatt av Taliban. Ingen hadde trodd en maktovertakelse skulle skje så raskt og resolutt. Militære eksperter mente så seint som 12. august at Kabul ville holde stand i minst tre måneder, men i morgentimene 15. august kapitulerte president Ashraf Ghani og forlot landet.
Taliban inntok Kabul og tok kontrollen over mesteparten av landet. Frykten for Talibans brutalitet førte til en massiv evakuering fra flyplassen i Kabul, og bildene fra den dramatiske flukten har brent seg fast i vårt kollektive minne for alltid.
De internasjonale reaksjonene på Talibans maktovertakelse kom umiddelbart. USA, FNs sikkerhetsråd og EU innførte sanksjoner. Verdensbanken og giverlandene stanset all bistand til det afghanske statsapparatet og offentlige tjenester, inkludert helse- og utdanningssektoren. Den afghanske sentralbankens reserver ble frosset av USA og afghanere fikk ikke lenger tilgang til sine egne sparepenger. Internasjonale overføringer til afghanske banker ble umulig, og en allerede svak økonomi kollapset.
I september 2021 viste FNs prognoser at 97 prosent av befolkningen som anslås å være på 40 millioner, sto i fare for å falle under fattigdomsgrensen. For å imøtekomme de enorme behovene ble humanitær hjelp unntatt fra sanksjonene og FNs og internasjonale organisasjoners innsats oppskalert.
I de første uttalelsene fra Taliban ble det gitt forsikringer om at det afghanske folk ikke hadde noe å frykte. Sikkerhetsstyrkene ble gitt et slags amnesti. Likevel ble det rapportert om husransakelser, arrestasjoner og drap av personer med tilknytning til det tidligere regimet, samt arrestasjon og tortur av journalister og andre kritiske røster.
Selv om Taliban ikke framsto som like brutale som da de tok makten i 1996, var befolkningen lammet av frykt. Bare noen få modige kvinner protesterte i Kabuls gater og på sosiale medier.
I desember 2021 fattet USA og FNs sikkerhetsråd nye unntak fra sanksjonsregimet for bistand kanalisert utenom den Taliban-kontrollerte staten. Dette åpnet for støtte til utdanning, helse og landbruk utover det rent humanitære. Dette bidro ikke til å løse bankkrisen, og Afghanistan preges fortsatt av massearbeidsledighet, fattigdom og økonomisk resesjon.
Innsatsen fra FN, nasjonale og internasjonale organisasjoner har avhjulpet situasjonen for de mest utsatte, men nødhjelp er ingen langsiktig løsning. I april 2022 ble anslått at 22,4 millioner mennesker fortsatt trenger humanitær hjelp. Sommerens naturkatastrofer har også store konsekvenser for matsikkerheten, fordi flommene har ødelagt avlingene. Rundt 9,6 millioner barn ikke nok mat og 362 000 mennesker trenger humanitær hjelp etter jordskjelvet i juni 2022.
Det er grunn til bekymring for menneskerettighetene i landet, og særlig er situasjonen for kvinner og jenter. Skoler for jenter fra 7.–12. klasse gjenåpnet ikke, slik Taliban hadde lovet. Talibans øverste ledelse grep inn natta før skoleåpningen med ordre om fortsatt stengte dører for jenter på ungdomstrinnet.
Ifølge rapporten «Afghan Journalism – Slowly dying» har nesten 50 prosent av medieorganisasjoner i landet stengt det siste året. Amnesty rapporterer at Taliban krenker kvinner og jenters rettigheter når det kommer til utdanning, arbeid og bevegelsesfrihet. Det foregår vilkårlige arrestasjoner for brudd på Talibans kvinnediskriminerende regelverk. Mangelen på rettssikkerhet kombinert med økende fattigdom har også bidratt til en økning i både barne- og tvangsekteskap.
Ved å stanse gjenåpningen av skolene for jenter i ungdomstrinnet viste toppledelsen i Taliban at de ikke lot seg påvirke av internasjonalt diplomati. Det mest alvorlige er at Taliban har vist at de ikke forstår hvor mye Afghanistan har forandret seg siden de sist satt ved makten. De har vist at de ikke tar hensyn til befolkningens behov. Ønsket om utdanning for jenter deles også av mange innenfor Talibans egne rekker. En fortsatt steil holdning til jenters utdanning vil før eller siden føre til Talibans fall.
I sommer uttalte utenriksminister Anniken Huitfeldt at det ikke vil legge press på Taliban om Norge slutter å støtte afghansk sivilsamfunn. Vi mener dette er et riktig spor. Norge og verdenssamfunnet må fortsette å kanalisere støtte til lokalsamfunn og sivilsamfunnsaktører over hele Afghanistan.
Selv om befolkningen er lammet av frykt for Talibans represalier, er viljen til å bidra til utvikling av landet stor.
Til tross for massiv hjerneflukt etter august 2021, finnes det sterke krefter som ønsker å bygge landet. I mange lokalsamfunn utdannes jenter helt opp til 12. klasse, med støtte fra lokale ledere. Dette er de lokale kreftene vi må satse på. Mer enn noen gang tidligere må bistand innrettes for å nå jenter og kvinner.
Kutt i bistand rammer alltid kvinner hardest. Vi må ha tålmodighet og vi må sette det afghanske folket i førersetet.
Til tross for at behovene er massive må pengebruken være kontrollert – for å hindre at nye makteliter utvikler samme korrupsjonskulturen som bidro til å føre Taliban tilbake til makten.
