Diskusjonen om Afghanistan viser oss et grunnleggende dilemma i moderne utviklingspolitikk: Hvordan kan vi hjelpe land som trenger støtte uten å gjøre dem avhengige av den samme støtten?
Afghanistan har siden 2001 vært et av verdens mest bistandsavhengige land. Internasjonal bistand har i perioder utgjort opptil 90% av statsbudsjettet og rundt 40% av bruttonasjonalproduktet (BNP). Dette betyr at staten og store deler av befolkningen har vært helt avhengig av ekstern støtte for å overleve og få tilgang til grunnleggende tjenester som helse, utdanning og mat.
Før vi går inn på problemene, er det viktig å anerkjenne at bistanden har hatt mange positive effekter i Afghanistan. Barnedødeligheten har gått kraftig ned, og millioner har fått tilgang til vaksiner og helsetjenester. Særlig for jenter har bistanden ført til at mange flere har fått gå på skole, en utvikling som var utenkelig under Taliban på 1990-tallet. Samtidig har veier, vannforsyning og elektrisitet blitt bygget ut mange steder, og i krisesituasjoner har bistand vært livreddende for millioner.
Hvordan har bistand skapt avhengighet?
De positive effektene forteller bare deler av historien. Afghanistan har hatt få muligheter til å skape egne inntekter, både på grunn av kontinuerlig konflikt, en svak stat og manglende økonomisk infrastruktur. Dette har gjort bistand nødvendig, men har også gjort bygging av en selvstendig økonomi vanskelig. Når alt kommer utenfra, blir det lite press på myndighetene til å utvikle egen kapasitet.
Giverlandene har ofte forsterket denne dynamikken ved å prioritere egne mål og raske resultater framfor å bygge opp afghanske institusjoner og økonomi på lang sikt. Mange bistandsprosjekter har blitt drevet utenom afghanske myndigheter for å unngå korrupsjon og ineffektivitet, men dette har paradoksalt nok gjort at staten ikke har fått erfaring med å styre og forvalte egne ressurser.
Store pengestrømmer inn i et allerede svakt system har samtidig ført til omfattende korrupsjon. Dette har ikke bare undergravd utviklingen, men også tilliten mellom befolkning og stat. Bistanden har ofte styrket lokale makthavere og klientnettverk, heller enn å bygge opp en ansvarlig sentralstat. Resultatet har blitt en stat som er avhengig av både bistand og lokale eliter for å holde seg sammen.
Den politiske avhengigheten er kanskje enda mer problematisk. Afghanske myndigheter har ofte innrettet seg etter giverlandenes prioriteringer, heller enn å utvikle egne strategier og ta ansvar overfor egen befolkning. Når staten vet at den får penger uansett, svekkes insentivene til å utvikle skattesystem, økonomi og ansvarlig styresett.
Motargumenter og nyanser
Diskusjonen er ikke entydig. Noen argumenterer for at Afghanistan, med sin historie av krig, fattigdom og svake institusjoner, ville vært avhengig av ekstern støtte uansett. Bistand har tross alt vært nødvendig for å unngå humanitær katastrofe og for å gi folk et minimum av tjenester. Alternativet kunne vært enda større nød og ustabilitet.
Andre fattige og konfliktpregede land har lignende utfordringer med bistandsavhengighet. Det som gjør Afghanistan spesielt, er omfanget av bistand, koblingen til militære operasjoner og den langvarige konflikten som har gjort normal økonomisk utvikling nærmest umulig.
Det er også viktig å understreke at ikke all bistand har ført til avhengighet. Noen programmer har faktisk styrket lokal kapasitet, bygget opp institusjoner og gitt varige resultater. Det finnes eksempler på vellykkede prosjekter innen helse, utdanning og lokal utvikling, særlig der man har samarbeidet tett med lokale aktører og bygget på eksisterende strukturer.
Konsekvenser av bistandsavhengighet
Konsekvensene av denne avhengigheten har blitt tydelige gang på gang. Når bistanden kuttes, kollapser tjenester og økonomi raskt, noe vi så tydelig etter Taliban-overtakelsen i 2021. Staten har også blitt mer opptatt av å tilfredsstille internasjonale givere enn å bygge tillit til egen befolkning.
Til tross for enorme bistandsbeløp lever fortsatt store deler av befolkningen i fattigdom, og utviklingen har vist seg å være ekstremt sårbar for politiske endringer.
“For å unngå bistandsfella i framtiden må bistand i større grad bidra til å bygge opp lokal kapasitet, ansvarlighet og økonomisk selvstendighet.”
Veien videre
Erfaringene fra Afghanistan peker på behovet for en annen tilnærming til bistand. Dette innebærer større vekt på kapasitetsbygging, lokal forankring og støtte til inntektsgenerering. Afghanistan har en stor ressursrikdom, men krig, konflikt og mangel på forutsigbarhet har hindret investeringer og industriutvikling. Dette gjør at bistand har vært helt avgjørende for Afghanistan, men har også bidratt til å gjøre landet avhengig av ekstern støtte. Denne avhengigheten skyldes både landets egne utfordringer og måten bistanden har vært gitt på.
Mange bistandsprosjekter har blitt drevet utenom afghanske myndigheter for å unngå korrupsjon og ineffektivitet, men dette har paradoksalt nok gjort at staten ikke har fått erfaring med å styre og forvalte egne ressurser.
For å unngå bistandsfella i framtiden må bistand i større grad bidra til å bygge opp lokal kapasitet, ansvarlighet og økonomisk selvstendighet. Dette krever tålmodighet, bedre koordinering mellom givere og en erkjennelse av at varig utvikling tar tid.
Kilder
«En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014». NOU 2016:8.
Acaps: «Afghanistan: Implications of the US Foreign Aid Cuts on the Humanitarian Response». Analyse, april 2025.
Afghanistan Analysts Network: «The End of US Aid to Afghanistan: What will it mean for families, services and the economy?» Analyse, ReliefWeb, mai 2025.
Ansari, Samina: «Afghanistan-bistand: Sats mer på næringsliv og turisme». Kronikk, Panorama Nyheter, juli 2020.
Cooper, R: «Aid Dependency and Political Settlements in Afghanistan». K4D Helpdesk Report, Institute of Development Studies, September 2018.
Kjølseth, Liv, Terje Watterdal og Jonas E. Hollund: «Unyansert kritikk av bistanden til Afghanistan». Kronikk, Panorama Nyheter, oktober 2019.
Riise, Benedikte V.: «Hva kan vi lære av korrupsjonsbekjempelse i en sårbar og bistandsavhengig stat?». Masteroppgave, Universitetet i Bergen, vår 2021.
Suhrke, Astri og Arne Strand: «Afghanistan: Beyond humanitarian relief». Norwegian Centre for Humanitarian Studies/Christian Michelsens Institutt, desember 2021.
