Kritikere av bistand trekker ofte fram faren for at bistand skaper en avhengighetskultur. Når rike land gir fattige land noe de trenger, enten det er penger, utbygging av infrastruktur, mat eller vann, blir de passive mottakere uten verktøy til å håndtere ressursene på egenhånd. Enkelte påstår også at bistandsbransjen har en egeninteresse i å opprettholde et slikt system.
Morten Wold, Fremskrittspartiets bistandspolitiske talsmann, har hevdet at «tradisjonell bistand hjelper ikke folk ut av fattigdom». I 2016 sa hans forgjenger Christian Tybring- Gjedde dette i Dagsnytt 18: «Det er ikke dokumentert at noen har blitt uavhengig av bistand. Det er den eneste måten vi kan måle om det fungerer på.»
Er det et godt poeng?
Ren utdeling av ressurser uten noen plan for hvordan folk skal klare seg selv, er en lite utbredt praksis. I den grad dette skjer, begrenser det seg til svært akutte kriser, særlig flyktningkriser hvor folk har mistet alt og har umiddelbare behov for mat, vann og midlertidig husly.
Dersom evalueringer og faktabasert kritikk av bistandsprogrammer påviser en fare for avhengighet av giverne, bør de involverte organisasjonene se nærmere på metoder og praksis. For de aller fleste organisasjoner er det et imidlertid et mål for bistanden at mottakerne skal bli minst mulig avhengig av den.
«Sammen hjelper vi mennesker å finne sin egen vei ut av fattigdom», sier Kirkens Nødhjelp på sine nettsider. «Alle kvinner skal kunne jobbe og styre egne penger» er ett av målene til Care. Selv organisasjoner som Flyktninghjelpen, som jobber med akutt nødhjelp til mennesker på flukt, legger vekt på det samme: «Fordi mennesker på flukt vet best hva som passer for seg og sin familie, gir vi dem pengestøtte så de kan handle det de trenger.» Autonomi, det at folk skal klare seg selv, er et viktig prinsipp for de aller fleste organisasjoner som jobber med bistand i dag.
Mye av kritikken mot norsk bistand som retter seg mot avhengighetskultur, bygger på utdaterte praksiser som norske bistandsorganisasjoner ikke lenger driver med. Dette er også nedfelt i stortingsmeldingen «Felles ansvar for felles fremtid», som handler om norsk utviklingspolitikk og FNs bærekraftsmål: «Utdeling av humanitær hjelp over mange år kan skape en avhengighetskultur i befolkningen. Der det er mulig vil vi bidra til å styrke kapasiteten i lokale og nasjonale systemer for levering av sosiale tjenester og matsikkerhet. Vi skal ikke bare dele ut mat, men legge vekt på utdeling av såkorn, vaksinering av husdyr og andre insentiver for økt lokal matproduksjon.»
Kritikere påstår at «tradisjonell bistand hjelper ikke folk ut av fattigdom» samt at «det er ikke dokumentert at noen har blitt uavhengig av bistand».
Det er ikke opplagt hva som ligger i «tradisjonell bistand». For noen kan det være en forestilling om at bistand går ut på å gi mat, penger og andre ressurser uten å følge opp. Dette er en forestilling mange har om hvordan bistand fungerer, men som ikke gir et riktig bilde av hvordan bistandsorganisasjoner jobber i dag. Om vi mener «bistand slik den fungerer i dag», må vi se litt på hva som lar seg dokumentere. Det er vanskelig. Å dokumentere avhengighet, eller uavhengighet, er ikke mindre vrient. Begrepene er ikke så entydige som man skulle tro.
Hva sier forskningen?
Å dokumentere avhengighet, eller uavhengighet, er vrient. Begrepene er ikke så entydige som man skulle tro. Hva vil det egentlig si at «bistand fungerer»? Det kan bety at ett enkelt prosjekt har nådd målene sine, at et visst antall mennesker som ikke hadde utdanning eller jobb, har fått det som følge av bistandsprosjekter og -tiltak, eller at bistand har spilt en betydelig rolle for at andelen fattige i et land har gått ned.
Problemstillingene er ofte så komplekse at resultater først vil la seg måle mange år etter at tiltakene er gjennomført. Det innebærer også at det er mange flere kriterier enn «avhengig eller uavhengig av bistand» som viser om bistanden fungerer eller ikke.
Det kanskje aller viktigste målet med bistand er å bekjempe fattigdom. Lykkes bistanden med det? Ja, i stor grad, skal vi tro mange av studiene som har sett på sammenhengen mellom bistand og fattigdomsreduksjon.
Forskerne Edmore Mahembe og Nicholas M. Odhiambo fra University of South Africa gikk gjennom store mengder forskningslitteratur om temaet. I 2019 konkluderte de med at bistand hjelper til med å bekjempe fattigdom. Særlig effektiv er bistanden til å bekjempe fattigdom når mottakerlandene allerede er innstilt på å satse på sektorer som landbruk, utdanning, helse og andre sosiale tjenester og når bistanden rettes mot infrastruktur, økonomisk utvikling og produksjonssektorer. Med andre ord, bistanden fungerer best som del av en langsiktig tankegang som har som mål at landene skal klare seg selv.
Nobelprisvinneren Angus Deaton er en av flere som har pekt på at langvarig og omfattende bistand kan svekke insentivene for mottakerland til å bygge egne, bærekraftige inntektskilder og institusjoner. I boka The Great Escape argumenterer han for at den sosiale kontrakten mellom stat og innbyggere kan bli svekket av bistand fordi regjeringer føler et større ansvar overfor donorer enn for sine egne borgere.
Når nødhjelp, som i utgangspunktet skal være akutt og midlertidig, gis over lang tid uten å kombineres med tiltak for lokal kapasitetsbygging og utvikling, risikerer man at både enkeltpersoner og myndigheter blir avhengige av ekstern støtte for å dekke grunnleggende behov. Derfor er det bred enighet i forskningen om at nødhjelp må kombineres med tiltak som bygger lokal kapasitet, styrker selvhjelp og legger grunnlag for varig utvikling.
Tall og fakta
- Internasjonal forskning indikerer en klar sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst. Et land som får rundt 10 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt i bistand, vil over tid i snitt ha 1 prosentpoeng høyere vekst enn landet ville hatt uten bistand.
- Norad påpeker hvordan det blir stadig færre fattige land. Siden 1989 har 34 land som før mottok mye i bistand blitt så rike at de ikke lenger kan motta bistand. Antallet lavinntektsland i verden har gått ned fra 63 i 2000 til 26 i 2024. Bistand alene er ikke grunnen til det, men i flere av landene har vellykket bistand vært en betydelig bidragsyter.
- Ett eksempel på hvordan bistand kan gjøre land mindre avhengig av bistanden på lang sikt, handler om støtte til lokale skattesystemer. Det internasjonale pengefondet viser gjennom prosjektet Revenue Mobilization Trust Fund at teknisk assistanse med skatteadministrasjon fører til økte skatteinntekter i lavog mellominntektsland. Skatteinntektene øker betydelig, og dette fører igjen, ifølge studier fra UNU WIDER-instituttet for utviklingsøkonomi, til at statens legitimitet blir sterkere og at den ansvarliggjøres overfor innbyggerne. African Tax Administration Forum (ATAF) har rapportert om betydelig høyere skatteinntekter i afrikanske land som har mottatt målrettet bistand til skatteadministrasjon.
- I Afghanistankomiteen har vi erfart at folk ikke ønsker å være passive mottakere i et notat vi utarbeidet i 2021. Flere afghanere vi intervjuet, påpekte at enkelte bistandstiltak kunne gjøre folk «late» og at bistand burde gis i bytte mot arbeid. Selv om eksperter og forskning peker på at det mest effektive er de langsiktige tiltakene med mål om uavhengighet, arbeidsplasser og økonomisk vekst i tett samarbeid med lokalbefolkningen, går den internasjonale finansieringstendensen i retning av å erstatte dem med mer kortsiktige prosjekter. Bistandsarbeidere, og faktisk også Taliban, mener at dette reduserer befolkningen til passive mottakere.
Skaper bistand avhengighet? Argumenter og motargumenter
Ikke nødvendigvis, fordi…
- Bistand virker når den styrker lokal kapasitet: Moderne bistand legger vekt på kompetansebygging, eierskap og lokal ledelse – ikke passiv mottakelse. Resultatene fra prosjekter som Sardeh-dammen i Afghanistan viser hvordan lokalsamfunn selv identifiserer løsninger og gjennomfører dem med ekstern støtte.
- Langsiktige resultater i flere land: 34 tidligere mottakerland er nå for rike til å motta bistand. Tanzania er et eksempel på et land som har beveget seg fra høy bistandsavhengighet til økt selvstendighet og økonomisk vekst.
- Bistand gir økonomisk vekst: Internasjonal forskning viser at land som mottar rundt 10 % av BNP i bistand, i snitt får 1 prosentpoeng høyere årlig vekst enn de ellers ville hatt. Vekst gir mulighet til å redusere avhengighet.
- Uten bistand: institusjonelt sammenbrudd: I sårbare stater som Afghanistan kan fraværet av bistand føre til full kollaps i offentlige tjenester, som igjen skaper rom for ekstremisme og ustabilitet.
- Nødhjelp er ikke normen: Ren ressursutdeling forekommer hovedsakelig i akutte kriser, og er ikke representativt for moderne bistandsarbeid som vektlegger selvhjelp og økonomisk selvstendighet.
Verdiene
- Autonomi er målet, ikke middelet: De fleste bistandsorganisasjoner arbeider for at mennesker skal klare seg selv. Å gi folk kontroll over egne liv er et eksplisitt verdigrunnlag.
- Fattigdom er ikke et valg: I områder rammet av krig, sult og klimakrise er bistand nødvendig for å gi folk en reell sjanse til å komme seg på beina.
- Solidaritet innebærer å stå i det over tid: Å trekke seg ut fordi bistanden ikke «virker raskt nok» er å forlate mennesker i nød. Varig endring tar tid.
- Verdighet i lokal styring: Lokalt ledede prosjekter gir makt og innflytelse tilbake til de det gjelder. Det er det motsatte av å gjøre folk passive.
Ja, fordi…
- Langvarig nødhjelp kan svekke lokal kapasitet: Når nødhjelp varer for lenge uten utviklingstiltak, risikerer man at myndigheter og borgere blir passive og avhengige av ekstern støtte.
- Svekkede insentiver til reform: Vedvarende bistand kan redusere presset på myndigheter for å utvikle egne skattesystemer og bærekraftige institusjoner.
- Etablering av parallelle strukturer: Hvis bistanden skjer utenfor statlige systemer, risikerer den å undergrave statsbygging og skape legitimitetsproblemer.
- Ressurslekkasjer og misbruk: I enkelte kontekster kan bistand skape maktkonsentrasjon og svekke demokratisk utvikling, særlig hvis den kanaliseres gjennom politisk korrupte aktører. Mangel på exit-strategier: Noen bistandsprogrammer fortsetter uten en klar plan for lokal overtakelse, noe som gjør at avhengighet vedvarer.
Verdiene
- Passiv mottakelse undergraver verdighet: Å være avhengig av hjelp over lang tid kan svekke menneskers stolthet, initiativ og eierskap.
- “Vi vet best”: Bistand kan bære med seg en implisitt idé om at «vi vet best», og frata folk ansvar og mulighet for egne løsninger.
- Et uetisk system i seg selv: Noen hevder bistandsbransjen i seg selv har økonomiske egeninteresser i å opprettholde bistandsstrømmer, og dermed også avhengighet.
- Følelsesbasert politikk: Bistand kan være motivert mer av vår følelse av å være gode, enn av virkelige, bærekraftige løsninger i sør.
Kilder
Er det et godt poeng?
Care Norge: «Våre prioriterte områder».
Flyktninghjelpen: «Pengestøtte».
Kirkens Nødhjelp: «Forandre liv».
Regjeringen: «Felles ansvar for felles fremtid». Stortingsmelding. Meld.St. 24 (2016-2017). April 2017.
Røset, Hanna Haug og Fredrik Solvang: «Redd Barna om Tybring-Gjeddes bistandsutspill: – Et gufs fra fortiden». NRK, desember 2026.
Hva sier forskningen?
Deaton, Angus: The Great Escape: Health, Wealth and the Origins of
Inequality. Princeton University Press 2013.
Mahembe, Edmore og Nicholas M. Odhiambo: «Foreign aid and poverty reduction: A review of international literature». Cogent Social Sciences, juni 2019.
Nygård, Håvard Mokleiv: «Hvordan virker bistanden?» Kronikk. Norad, april 2022.
Riddell, Roger: «Does Foreign Aid Really Work?». Tale til Australasian Aid and International Development Workshop, februar 2014.
Sundén, Annika: «Nuanced Critisism of the assistance of Nobel Laureate Angus Deaton». Swedish Development Forum/ Utvecklingsmagasinet, desember 2015.
Tall og fakta
Det internasjonale pengefondet: «Revenue Mobilization Thematic Fund».
Fjeldstad, Odd-Helge: «Taxation and Development. A Review of Donor Support to Strengthen Tax Systems in Developing Countries». UNU-WIDER, februar 2013.
Kaplan, Ian og Tonje Merete Viken: «Aid and Conditionality». White paper, Afghanistankomiteen/Conow, oktober 2021.
Parry, Richard og Lincoln Marais: «ATAF@15: Insights from an African Tax Organisation». African Tax Administration Forum, november 2024.
Solhjell, Bård Vegard og Håvard Mokleiv Nygård: «Norge bruker 55 milliarder kroner på bistand. Da må fakta ha makta.» Kronikk, Aftenposten, januar 2025.
VG.no: «Hva mener Morten Wold?». Valgomat, 2021.
