Siden Taliban tok makten, har FN fløyet inn over tre milliarder dollar til Afghanistan, tilsvarende rundt 30 tonn med kontanter. Ifølge Afghanistan-ekspert Arne Strand er denne praksisen i strid med prinsippene for god bistand. Den tidligere spesialinspektøren for Afghanistangjenoppbygging, John F. Sopko, advarer om at det ikke lenger er et spørsmål om Taliban avleder bistand, men hvor mye de faktisk tar kontroll over. Taliban benekter dette, men det finnes rapporter om at de styrer hvem som får nødhjelp og pålegger hjelpeorganisasjoner avgifter.
John F. Sopko har videre uttalt at amerikansk og internasjonal bistand til Afghanistan har hjulpet Taliban med å styrke sitt grep om makten. Han peker på at Taliban har utnyttet giverlandenes ønske om å hjelpe befolkningen, og at bistanden har gjort det mulig for regimet å prioritere midler til sikkerhets- og etterretningstjenester for å befeste sin kontroll. Sopko viser også til at Taliban har avledet bistand, pålagt avgifter og skapt barrierer som hindrer afghanere i å få tilgang til tjenester.
Er det et godt poeng?
Påstanden er basert på en forståelig frykt for at bistandsmidler til land som styres av autoritære eller undertrykkende regimer, i praksis ender med å legitimere eller indirekte styrke myndighetene i landet. Regimene kan ta æren for resultatene, bruke ressursene til egne formål eller frigjøre midler til andre formål enn bistand. En annen påstand er at bistand hjelper autoritære regimer med å opprettholde kontroll over egen befolkning. Bistand kan i noen tilfeller bidra til status quo for autoritære regimer. Men når den er riktig utformet, lokalt forankret og treffsikker, kan effekten være den motsatte. Den gir folk flere valg og større kontroll over egne liv.
Det finnes reelle dilemmaer rundt å gi bistand til land der myndighetene aktivt motarbeider menneskerettigheter og demokratiske verdier. Likevel må ikke det bety at all bistand bør stanses, særlig ikke når bistanden er målrettet og lokalt forankret. Spørsmålet er ikke svart-hvitt. Det er avgjørende hvordan bistanden gis, hvem den når og hvilke effekter den har, ikke hvem som formelt styrer landet. På den måten kan vi støtte sivilbefolkningen.
Afghanistan har allerede svake statlige strukturer, og under Taliban har disse blitt ytterligere uthult. Da et kraftig jordskjelv rammet det nordlige Afghanistan i oktober 2023, ble det tydelig hvor sårbart landet er. Tusenvis av uskyldige sivile døde. De offentlige varslingstjenestene som kunne ha reddet liv, var lammet, blant annet av sanksjoner som hindret tilgang på batterier til varslingssystemene.
Det banale, men avgjørende poenget er: Hvis institusjonene kollapser fullstendig, hvem skal da styre landet? Hvis man ønsker en mer demokratisk utvikling i Afghanistan, må man også tenke på hva slags stat de fremtidige lederne vil overta. Å gi opp Afghanistan fordi vi er uenige i myndighetenes politikk er ikke en ansvarlig strategi. Ungdom uten fremtidshåp er sårbare for rekruttering til kriminelle nettverk og ekstremistiske grupperinger, de søker ikke mot utdanning da utsiktene til arbeid etter endt utdanningsløp er minimale. Det er vanskelig å se for seg noe tredje alternativ der Afghanistan plutselig får et velfungerende demokrati over natten. Å nekte all bistand til landet fordi Taliban sitter ved makten, er å ignorere realitetene og å påføre det afghanske folket enda større lidelser.
Afghanistankomiteen har vært på bakken i Afghanistan under ulike regimer i over 45 år, mange av årene med aktiv krig og konflikt. Erfaringene våre viser at god bistand handler om lokal forankring og involvering av lokalsamfunn, uavhengig av hvem som sitter ved makten i Kabul.
Hva sier forskningen?
Dette er et område hvor det å se entydige resultater av bistanden, er utfordrende. Likevel er det en del forskning som viser at bistand som gis sektorvis og kanaliseres gjennom sivilsamfunn, er effektiv. Ikke bare er det dokumentert gode resultater innen fattigdomsreduksjon, utdanning og helse, det er også mindre risiko for å styrke autoritære regimer enn ved generell bistand. I en del tilfeller hvor bistand er kanalisert direkte til staten i autoritære regimer, har det vist seg at pengene går til sikkerhetsstyrker, propaganda og undergraving av opposisjonen.
Blant forskere er det delte meninger om hvilken rolle bistand har spilt når det gjelder å åpne og tilrettelegge for demokrati. Enkelte hevder at bistanden generelt er med på å sementere autoritære styresett. Antologien Aid and Authoritarianism in Africa hevder i flere artikler at mange donorer i praksis har vært med på å opprettholde og styrke autoritære regimer, selv om de offisielt fremmer demokrati.
Andre finner belegg for at bistand, sammen med andre internasjonale tiltak og idéstrømninger, fra 1990-tallet og fram til i dag har bidratt til å styrke demokratiet. Dette gjelder når bistanden rettes inn mot institusjonsbygging og kapasitetsbygging lokalt, ifølge forskere fra University of California, Verdensbanken og London School of Economics.
En studie fra School of Oriental Studies i London som undersøkte bistand til demokratiutvikling i 148 land mellom 1996 og 2018 konkluderte med at bistand hadde en liten, men positiv effekt på demokrati. Bistanden er også særlig effektiv når den retter seg mot demokratiets kjerneområder, som sivilsamfunn, pressefrihet, rettferdige valg og menneskerettigheter. I sin kritikk av studien i Panorama Nyheter sier økonomiprofessor Rune Jansen Hagen ved Universitetet i Bergen at det ikke kan påvises noen kausalitet mellom bistanden og demokratiutviklingen.
I en annen kronikk i Panorama Nyheter forklarer forskerne Arne Strand og Astri Suhrke fra Christian Michelsens institutt hvordan bistand, selv når den kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner, i praksis kan styrke Taliban fordi regimet kontrollerer statlige strukturer og befolkningens tilgang til tjenester. Det pekes på at press gjennom bistand ikke har gitt ønsket effekt, og at Taliban forblir uvillige til å endre sin politikk, uavhengig av bistandens omfang. Forskerne mener samtidig at en ikke kommer utenom samarbeid med regimet. En mer langsiktig bistand kan tross alt bidra mer positivt enn kortsiktig nødhjelp slik situasjonen i Afghanistan er i dag.
Tall og fakta
- I 2024 brukte Norge 5,1 milliarder kroner på bistand til styresett, sivilsamfunn og konfliktforebygging. Dette utgjør 9,1 prosent av den totale bistanden fra Norge i fjor.
- Regjeringen gir over én milliard kroner til norske hjelpeorganisasjoner for å styrke av sivilt samfunn i utviklingsland i 2025. Begrunnelsen er at sivilt samfunn og lokale organisasjoner er viktige for å styrke demokrati og menneskerettigheter.
Styrker bistand undertrykkende regimer? Argumenter og motargumenter
Ikke nødvendigvis, fordi…
- Sektorbasert bistand treffer folk direkte: Midler som kanaliseres til lokale partnere, sivilsamfunn og enkeltpersoner bidrar til utvikling uten å gå via staten.
- Ingen stat, ingen endring: Å nekte all bistand etter regimeskifte fører til statsforvitring, noe som skaper rom for ekstremisme og ustabilitet.
- Lokalt eierskap reduserer risiko: Bistand som er lokalt forankret, med grundig oppfølging og kontroll, har vist seg å gi effekt, også under autoritære regimer.
- Strategisk engasjement: Å være til stede kan gi påvirkningskraft, innsikt og mulighet til å støtte endringsaktører
- Unngår institusjonell kollaps: Uten bistand kan helt grunnleggende strukturer som helsevesen, utdanning og katastrofeberedskap bryte sammen. Dette svekker samfunnets motstandskraft og gir makt til ikke-statlige, ofte og mer ekstreme voldelige aktører.
Verdiene
- Folk er ikke sitt regime: Å straffe befolkningen for politikken til makthaverne rammer de mest sårbare, ikke de på toppen.
- Etisk ansvar: Vi har plikt til å hjelpe, selv der styresmaktene er problematiske, hvis hjelpen kan redde liv og gi mennesker grunnleggende rettigheter.
- Endring nedenfra: Bistand som styrker sivilsamfunn, kvinner og lokale institusjoner bidrar til gradvis endring innenfra, i stedet for å vente på regimeskifte.
- Fravær av bistand forverrer lidelsen: Ingen hjelp = ingen tjenester. Folk mister tilgang på helsehjelp, utdanning og mat, og ekstremisme kan vokse fram i vakuumet.
Ja, fordi…
- Regimer får æren: Myndighetene kan ta æren for tjenester levert av bistand, og dermed øke sin legitimitet overfor befolkningen.
- Frigjør ressurser til undertrykking: Når internasjonale aktører finansierer helse og utdanning, kan regimet bruke egne midler på sikkerhetsapparat, propaganda og undertrykkelse.
- Manglende innsyn og kontroll: I stater med svake institusjoner og lav grad av åpenhet og transparens i statsbudsjettet er det vanskelig å vite hvor pengene faktisk havner.
- Politisk normalisering: Dialog og bistand kan tolkes som aksept eller anerkjennelse av autoritære regimer og svekker internasjonalt press for endring.
Verdiene
- Moralsk hykleri: Det er uetisk å gi penger til stater som bryter menneskerettigheter, selv om intensjonen er god.
- Feil signal: Bistand kan bli oppfattet som legitimering av regimet, særlig når regimet i mottakerlandet ikke er anerkjent.
- Manglende ansvarliggjøring: Uten tydelige krav eller konsekvenser for overgrep risikerer man å normalisere uakseptabel politikk.
- Naiv idealisme: Å tro at bistand alene kan endre holdninger i totalitære systemer er naivt.
Kilder
Er det et godt poeng?
Afghanistankomiteen: «Baseline Assessment Report». mars 2024.
Jackson, Ashley: «Aid Diversion in Afghanistan: Is it time for a candid conversation?» Afghanistan Analyst Network, oktober 2023.
Kjølseth, Liv: “Bistand virker også i land vi ikke liker”. Kronikk, Altinget, juni 2023.
Hva sier forskningen?
Bolle, Tor Aksel: «Demokratibistand – virker det?» Panorama Nyheter, november 2024.
Cheeseman, Nic og Marie-Eve Desrosiers: «How Not to Engage With Authoritarian States». Westminster Foundation for Democracy/Foreign, Commonwealth and Development Office, februar 2023.
Gibson, Clark C., Barak D. Hoffman og Ryan S. Jablonski: «Did Aid Promote Democracy in Africa? The Role of Technical Assistance in Africa’s Transitions». World Development. Volume 15, s. 323-355. april 2015.
Gisselquist, Rachel: «Aid and Institution-Building in Fragile States». The Annals of the American Academy of Political and Social Science, Sage Publishing. Volume 656, Issue 1, november 2014.
Hagmann, Tobias og Filip Reyntjens (red.): Aid and Authoritarianism in Africa. Development without Democracy. Bloomsbury Publishing 2016.
Hatlebakk, Magnus: «Does aid work?». Christian Michelsens institutt, 2021.
OECD: «Development Assistance Committee Members and Civil Society, The Development Dimension». OECD Publishing, Paris. April 2020.
Strand, Arne og Astri Suhrke: «Afghanistan: Naudhjelp må ikkje undergrave staten». Kronikk, Panorama Nyheter, desember 2021.
Tall og fakta
Norad: «Tall som teller. Statistikk over norsk utviklingsbistand i 2024». Mai 2025.
Utenriksdepartementet: «– Sivilsamfunnet er førstelinja i bistanden og verdikampene». April 2025.
