I april 2019 dro jeg tilbake til Afghanistan, landet jeg kommer fra, for første gang siden familien min flyktet fra landet under Taliban-styre. Reisen tilbake til Afghanistan ble veldig spennende og følelsesladet, og forestillingene jeg hadde om hvordan det var i Afghanistan skulle vise seg å være feil – på godt og vondt.
I løpet av de 10 dagene jeg tilbrakte i landet fikk jeg møte mine kollegaer på våre kontorer i Faizabad og Kabul, og jeg fikk besøkt mange av de skolene vi samarbeider med. Grunnen til at jeg reiste var for å bli bedre kjent med mine kolleger i Afghanistan, for å lære mer om arbeidet Afghanistankomiteen (NAC) gjør i landet og bruke mye tid med de unge på kontoret, for å starte utviklingen av en dialogsplattform for ungdom.
Kabul
Jeg ble utrolig glad over å se den utviklingen som har skjedd i Kabul de siste årene. En by som engang lå i ruiner minner nå om en helt vanlig hovedstad. Det er fortsatt mange utfordringer igjen for Kabul, men utviklingen går forhåpentligvis i riktig retning.
Før reisen, med tanke på alt som har skjedd i Kabul i nyere tid, så jeg for meg en by i total unntakstilstand. Men til min store overraskelse virket livet der som i enhver annen storby. Jeg ble møtt av yrende byliv, mange biler og mennesker i gatene. På våren er luften bedre enn ellers av året i Kabul, men på grunn av den enorme mengden biler som kjører rundt i byen er aldri luften der behagelig. Trafikkbildet er uoversiktlig og kaotisk, men for beboerne der virket det ikke å være et problem, ved første øyekast.
Bybildet blir også litt ødelagt av at det står politi eller soldater på ethvert hjørne i hele byen. Det er kontrollstasjoner ved annethvert kryss, og det kan virke noen ganger som om Kabul oversømmes av menn med våpen og uniform. Til å begynne med var dette veldig uvant for meg, men jeg vente meg til det etter hvert. Og dessverre er det slik at den store risikoen for angrep i byen gjør politiet og militærets tilstedeværelse helt nødvendig.
Badakhshan
Reisen min startet med at jeg landet i Kabul og reiste videre til kontoret i Faizabad i Badakhshan i nordlige Afghanistan. Jeg likte godt hvor ren luft og vakker natur det er i Badakhshan. Uken jeg tilbrakte i Badakhshan brukte jeg på å besøke de forskjellige prosjektene Afghanistankomiteen jobber med i området. Jeg fikk sett blant annet SHGs (”Self Helps Groups” for kvinner), skoler og infrastrukturprosjekter som vi har bidratt til i Badakhshan.
For meg som er vant med hvordan det er i Norge, virket det i utgangspunktet som alt var veldig håpløst. Livet der føltes ut som å være fanget på en øde øy, 100 år bak alle andre land. Det er utrolig dårlig infrastruktur, lite utbygging, falleferdige hus og et generelt isolert område. Mange av de tingene fikk meg til å delvis miste motet.
Folk i byen er innestengt og kan ikke reise ut til provinsene i fare for å bli angrepet av opprørsgrupper, og de i provinsene må begrense livet sitt for ikke å komme i konflikt med de lokale herskerne. For meg, med de forutsetningene jeg har vokst opp med i vesten, føltes det ut som et lovløst anarki. Dette i stikk motsatt med det bildet man ofte blir forespeilet i mediene i europeiske land om at Afghanistan er et trygt sted å returnere folk til.
Når jeg pratet med lokalbefolkningen var de ivrig etter å fortelle meg hvor mye de satt pris på den jobben Afghanistankomiteen gjør i området. Kollegene våre i Badakhshan sa det samme. De var veldig ivrige til å fortelle om de planene og visjonene de hadde for provinsen sin. De ser for seg en reell fremtid og mulighet for bedring i sitt land, og det var for meg utrolig motiverende å høre om. Jeg ble overrasket over deres optimise tross alle de utfordringene som er til stede.
Her synes jeg Afghanistankomiteen går frem som et godt forbilde for andre organisasjoner. NAC bidrar med til prosjekter som er bærekraftige og som lokalbefolkningen selv er i stand til å utvikle og ta videre selv uten oss til stede. Det mange organisasjoner gjøre feil på er å bidra til store flotte prosjekter som ikke kan vedlikeholdes eller utvikles av folket når de en dag må trekke seg ut. Det kan ikke overdrives hvor viktig det er at prosjekter og tiltak som gjøres av NGOer må være tilpasset til det samfunnet og av en slik art at det kan motivere og engasjere lokalbefolkningen til å føre dette videre selvstendig i fremtiden, uten noen hjelp.
Skoler og jenter
Skolene jeg besøkte var i veldig dårlig forfatning. Toaletter som nærmest ikke var menneskelig å bruke grunnet manglende kloakksystem og veldig skitne. Veggene på skolene var slitte og bar preg av midlertidige løsninger. To av skolene jeg besøkte manglet drikkevann fordi brønnen deres var ødelagt.
En ting som gikk igjen på samtlige skoler i Badakhshan var mangel på plass. Det er en ekstrem pågang med nye elever men skolene har rett og slett ikke kapasitet. Mange av klassene er overfylte med opptil 100 elever på noen 30kvm. Stoler og bord er det heller ikke nok av. Skolegårdene var forsøplet med restavfall da det nesten ikke fins avfallsdunker og/eller søppelposer. Det var i mine øyne ekstreme forhold selv på de skolene som etter standarden i Afghanistan ansees som «anstendige».
Men noe som var veldig positivt er den økende interessen hos foreldre for å sende jentene sine på skolen. Dette er noe flere skoler i Badakhshan opplever, noe som er et stort steg i riktig retning. Rektorene og lærerne ønsker at skolene skal bygges ut og forbedres slik at de blir i stand til å ta i mot disse nye elevene.
Afghanistankomiteen har bidratt til at skolene vi samarbeider med har stoler og bord til elevene, og at det er trygge og hygieniske lokaler som foreldrene trygt kan sende barna til. Derfor har de skolene vi jobber med en stor andel jenter blant elevene. Noen av skolene har tilnærmet 50/50 fordeling som er imponerende sammenlignet resten av skolene i landet og særlig på landsbygda i de sørlige provinsene.
Jordbruk
Jordbruk er for mange mennesker i Badakhshan hovedbeskjeftigelse som de lever av. Dyrking og plantingen må effektiviseres for å få maksimalt utbytte. Afghanistankomiteen har hjulpet til med å gjøre nettopp dette flere steder i Badakhshan. Jeg fikk besøkt to av stedene. En såkalt «water shed» i Pasha Darah og en offentlig park i Keshim.
I Pasha Darah har det blitt gjort omfattende arbeid med hjelp fra Afghanistankomiteen og World Food Programme (WFP). Arbeidsinnsatsen har lokalbefolkningen selv stått for med veiledning av fagfolk fra Afghanistankomiteen. Det har blitt laget flere vannbrønn og vanndepoter i dalen slik at vanntilførsel fordeles og spres utover hele dalen, til de ca 300 familiene som bor der. Dette er med på å gjøre området grønt og fruktbart. I Pasha Dara blir stedet vedlikeholdt av lokalbefolkningen, noe som gjør at de har eierskap til hele prosjektet. Det er et bærekraftig tiltak som alle setter pris på.
Den offentlige parken i Keshim er åpen for alle, men Afghanistankomiteen har gitt noen gartnere ansvaret for å vedlikeholde parken. Vi ble fortalt av gartnere der at det er folk fra hele Afghanistan som pleier å feriere i parken. Noen ganger har de hatt besøkende helt fra Kandahar og Khost som har teltet og overnattet der. Befolkningen er gjestfrie og området er relativt trygt for hvem som helst, også reisende. Det er få steder i Badakhshan hvor det er så store og fine trær som i denne parken. Parken donerer bort trær og planter til dyrking på andre steder slik som på offentlige kontorer eller skoler, for å bidra til grønnere bybilde og renere luft.
Optimisten i meg våknet til etter å ha sett tingene som blir gjort i Badakhshan med støtte fra Afghanistankomiteen. Selv om det i blant kan føles som en dråpe i havet utgjør det en enorm forskjell for de enkeltmenneskene og lokalsamfunn der Afghanistankomiteen er til stede. Det er særlig fordi prosjektene Afghanistankomiteen bidrar til er bærekraftige og gir eierskap til befolkningen selv, slik at det i fremtiden kan drives videre og utvikles selvstendig av de.
Veier og broer
Afghanistankomiteen har bidratt flere steder med små og store infrastrukturprosjekter. Det er blant annet bygget en bro som forbinder to landsby sammen og gjør det mye lettere for folk å flytte på seg. Der det var fjell og stein er det noe pløyd grusvei som biler kan gjøre på. Mange mennesker bruker esel og motorsykkel som transportmiddel for å dra på basaren gjennom denne broen. Det har gjort det enklere for mange mennesker. Tiltaket er også en slags forebyggende tiltak mot jordras, en fare om er svært utbredt på de skjøre fjellsidene i området.
Slike tiltak er det en mangel på og særlig i Badakhshan der faren for jordras er stor. Afghanistankomiteen har også arrangert kurs i førstehjelp og beredskapstrening for skolebarn. Jeg fikk høre om en hendelse på en skole i Keshim der det hadde oppstått jordras på en fjellside og det ble rapport at skoleelever hadde trolig reddet livet til flere medelever ved å følge de instruksene de hadde fått opplæring i.
Norge er et land med mye fjell, elver og skog, litt lik det landskapet man har i Badakhshan, og ekspertisen vår herfra må brukes til å hjelpe folk der. Det er nettopp disse egenskapene Afghanistankomiteen som en norsk organisasjon prøver å dyrke frem. Vi må satse på og støtte folk på landsbygda på de feltene vi har best forutsetning til å bidra på.
Tilbake i Kabul tilbrakte jeg fritiden med familie og venner og jeg fikk mulighet til å besøke Panjshir-dalen og noen deler av Parwan-provinsen. Overgangen mellom by og bygd i Afghanistan er veldig brå og tydelig, man skal ikke lenger enn 4-5 mil utenfor byen før man befinner seg på et sted som kan virke totalt isolert fra omverdenen. Det vanskelige terrenget og de store fjellene som er i området gjør det vanskelig for folk å flytte på seg. Jeg undrer stadig på hvordan lastebiler kjører disse strekningene, særlig om vinteren, trolig med livet på spill for hver gang de passere Salang-passet. Den flotte naturen i de nordlige delene av Kabul og Parwan provinsen var et godt avbrekk fra det bråkete bylivet.
De dagene jeg var på kontoret i Kabul ble jeg godt kjent med de ansatte. Jeg fikk snakket med de forskjellige avdelingene som holder på med helse, skole og logistikk. De fortalte meg også om hva de holdt på med og litt om historikken til Afghanistankomiteen. Utover dette holdt vi to møter med ungdommene på huset. Møtene handlet om å lage en dialogsplattform for ungdom, en tilsvarende den vi har forsøkt å lage i Norge. Jeg har siden vært i kontakt med ungdommene men det er uvisst om hvor langt de har kommet i den prosessen. Som kjent har vi her hjemme sparket i gang en seminarrekke, noe som de også snakket om den gangen. Etter planen skulle de gjøre noe tilsvarende, såkalte «afghansk te» hvor ungdommer kunne komme sammen og snakke om det som interesserte dem.
Veien videre
Etter ankomst hjem til Norge har jeg brukt tiden til å tygge på og fordøye alle de impulsene jeg satt igjen med etter denne turen. Som sagt innledningsvis ble noen av mine forestillinger om Afghanistan tilbakevist og andre igjen forsterket. Det har helt klart skjedd en fremgang og mye går i riktig retning men det er stadig mange utfordringer og det er en enorm innsats som bør skje før ting virkelig kan sies å være på et akseptabelt nivå. Dessverre er nepotisme og korrupsjon svært utbredt, undertrykking av minoriteter er et faktum og statsstrukturen ikke fungerende slik det er nå. Men det positive man står igjen med er folket og deres engasjement og vilje til å skape noe. Særlig ungdommen som er ivrige på utvikling og ønsker å bygge landet sitt. Her mener jeg Norge og Afghanistankomiteen kan bidra til i større grad. Det kreves holdningsendringer og delvis brytning med gamle forestillinger og de etablerte samfunnsstrukturene som afghanere ser ut til å tviholde på i stor grad. Ungdommen som tross alt utgjør en stor del av den unge befolkningen i landet må slippe til og være med på å bestemme hvilken retning landet går i. Mange av de religiøse og etniske konfliktene som i dag utspiller seg i landet er det noen få som tjener på, mens massen sitter igjen med fiendtlighet, bitterhet og et land som ikke går i noen retning. Jeg mener mye av dette kan forandres dersom ungdom kan være med og få lov til å delta i beslutningsprosesser i landet.
Det er ikke alt Norge, Afghanistankomiteen eller jeg kan forandre på eller løse, men jeg mener imidlertid at det er viktig at man tar et klart og tydelig standpunkt til forholdene og at man lokaliserer og synliggjør årsakene til de utfordringene man har og derfra setter tiltak etter behov.
Mange ser på den pågående fredsprosessen som en varig og endelig løsning på problemene i landet, men jeg personlig stiller meg skeptisk til dette. Jeg mener veien til fred ikke kan starte med å overgi seg til ekstreme krefter for da har man i prinsippet akseptert nederlag. Den fremgangen man har fått til så langt vil være under reell fare med Taliban som legitime makthavere i landet. Særlig gjelder dette for kvinner og religiøse -og etniske minoriteter. Det gjenstår å se hva og hvordan en mulig fredsavtale blir, men jeg håper at disse dialogene kan være med på å minske konfliktnivået i landet og at de brutale angrepene kan avta. Jeg er veldig positiv til diplomatisk konfliktløsning men det virker ikke per nå som at Taliban nødvendigvis er av samme oppfatning ref. den siste tids offensiv og utallige selvmordsangrep i landet.
