Spiller internasjonale og regionale makter på lag?
Møterekken «Blir det endelig fred i Afghanistan» ble sparket i gang med et møte om det store spillet rundt Afghanistan. Kristian B. Harpviken, seniorforsker fra Institutt for fredsforskning (PRIO) var denne gangen invitert som foredragsholder og ga publikum en skisse av de store linjene i konflikten som har utspilt seg i landet over flere tiår og redegjorte for stormaktenes interesser og roller i de pågående fredsprosessene.
Møtet ble innledet med en fremlegging av de utfordringene landet står overfor per dags dato. Ifølge en fersk rapport er Afghanistan nå det landet i verden hvor flest menneskeliv går tapt i konflikt. Tallet er ca 34000 mennesker i 2018, som er mer enn antall drepte i Syria og Yemen til sammen. Forklaringene er mange, men en del av forklaringen er at konfliktene i Syria og Yemen har avtatt mens den har tilspisset seg kraftig i Afghanistan. Aldri har Taliban vært så styrket etter en tilbakegang, som de har gjort nå siden koalisjonsstyrkene entret landet i 2001.
Hva er årsaken til at fredsprosessene har blitt satt i gang?
Maktkampen for å posisjonere seg i Afghanistan har for alvor tatt av etter en totalomvending i USAs utenriksstrategi overfor Afghanistan. Det er ingen tvil om at veien om krig ikke har gitt det ønskede resultatet. Taliban har vunnet terreng og det virker som at militær makt ikke er løsningen. Med Trump som president og en valgkamp rundt hjørnet virker det som at viljen til å vise resultat og gjøre noe drastisk er motiverende for Trumps regjering. For første gang har USA åpnet for å forhandle med Taliban. Mye tyder på at Trump ønsker å innkassere en politisk seier og overbevise sine velgere om at han har klart å løse en konflikt og gjort noe de forrige presidentene ikke fikk til. Mye kan tyde på at man ønsker en rask løsning og få utrettet mye i løpet av kort tid. Hvor realistisk det er gjenstår å se men det kan iallfall konstateres at fredsinitiativene har gitt håp om fred for først gang på lenge. Mange ser på dette som en endelig løsning og en avslutning på en langtrekkende konflikt som har satt landet i ruiner.
Fredsprosessene har satt i gang en rekke reaksjoner. Noen er håpefulle, andre er skeptiske men de fleste håper at det kan være en slutt på konflikten i nærmeste fremtid. Et interessant poeng som Kristian trekker frem er at sentralregjeringen med presidenten Ashraf Ghani har vært ekskludert fra forhandlingene mellom USAs spesialutsending Zalmai Khalilzad og Talibans representanter i Doha. Dette har resultert i konkurrende initiativer for fred flere steder med ulike aktører. Som motsvar til dialogene i Doha har presidenten initiert sitt eget fredsdialog i form av Loya Jirgra (eldreråd) med tilslutning av en del representanter fra provinsene men også blitt møtt med boikott av mange. Dette fører oss videre til det såkalte «Kabul-opposisjonen» som består av tidligere regjeringsmedlemmer som nå er i opposisjon. Hamid Karzai, Hanif Atmar, Atta Noor og Younes Qanooni er noen av de kjente navnene som former den såkalte Kabul-opposisjonen. De har startet sine møter med Taliban i Moskva. Det pågår dermed flere fredsinitiativer samtidig, med ulike aktører. Sentralregjeringen har delvis blitt holdt utenfor og delvis selv nektet å delta på de øvrige initiativene som protest. Det kan virke som at president Ghani per dags dato sees på som den største “spoileren” for fredsforhandlingene i Doha.
Stormaktenes rolle
USA har startet samtaler med Taliban i Doha, Kabul-opposisjonen har arrangert møter med Taliban i Moskva med Russland som vert, selv om det uttalt hevdes at det er eksil-afghanere i Moskva som har arrangert det, presidenten har startet interne samtaler med representanter fra Taliban og øvrige representanter fra provinsene. Det interessante er imidlertid samtalene mellom USA, Russland og Kina, de tre store aktørene. Spesialutsendingene fra USA, Russland og Kina møtes tidligere i år i Uzbekistan til et trepartsmøte. Møtet resulterte i en trepartskonsensus til et samstemt utspill til fredsprosessen. Dokumentet ble publisert på nettsidene til Russlands utenriksdepartement. Fra Russlands side er dette på mange måter en «seier» og et signal på at de er engasjerte og vil ta del i fredsprosessene i Afghanistan. For Kinas del er det også relativt nytt at de går så konkret inn i dette initiativet, de har den senere tid investert i store prosjekter i landet som de nå ønsker å ivareta.
Med fredsforhandlinger og lovnader om tilbaketrekning av tropper fra USA sin side så åpnes det rom for andre stormakter og naboland å engasjere seg i Afghanistan i større grad enn før. Dette skaper den intense «kampen» mellom landene om å delta i prosessen. Særlig har Kina vært fremtredende og nylig uttalte spesialutsendingen fra Kina, Deng Xijun i Kabul i samtaler med representanter fra den afghanske regjeringen at Kina er klare for å fasilitere en afghansk-ledet fredsdialog.
Hva ønsker USA, Kina og Russland?
For Trump-administrasjonen virker dette å være en viktig politisk sak som kan avgjøre om de kan vinne valget på nytt. I samsvar med reformene og ønsket om militær nedrustning kommer en fredsavtale som et tvingende tiltak. Dessuten vil en fredsavtale dempe for fiendtligheten mellom USA og Taliban og redusere terrorfaren. Ved å inngå en avtale med Taliban kan også USA spille på lag med Taliban når det gjelder å forebygge og bekjempe oppblomstringen av nye terrorgrupper i regionen.
Hva gjelder Russland har deres ønske alltid vært å kontrollere sentralasiatiske området nord for Afghanistan, et område som i senere år har vært mål for terrorisme. Det har særlig i Uzbekistan vært eksempler på grupperinger som kjemper for samme ideologi, noe Russland ikke ønsker. Ellers sammenfaller deres interesse med USA om å bekjempe terrorisme og minke faren for terrorangrep i sine territorier og regionen for øvrig
Kina har investert i store prosjekter som berør Afghanistans landområder og de er avhengige av en stabil og trygg stat for å kunne iverksette prosjektene sine i. De har også slik som Russland og USA interesse i stabilitet og trygghet i området for å begrense og forebygge terrorfare rettet mot seg selv. Kina ønsker å effektivisere handelen med EU, og det er nødvendig med transport av varer gjennom den såkalte Silk Road-prosjektet som delvis krysser Afghanistan.
Oppsummering: Hva er mulighetene og utfordringene?
Håpet om fred er det største lyspunktet i de parallelle fredsinitiativene som nå har blitt sparket i gang med forskjellige parter og aktører. Dessuten synes det å være en samstemthet i politikken mellom stormaktene USA, Russland og Kina. Det man imidlertid mangler er inkludering av regjeringen i Doha-forhandlingene og samkjøring av initiativene. Det er behov for intern afghansk dialog mellom regjeringen og lederne for Taliban. For å gjøre prosessen transparent og bærekraftig er det nødvendig å ha regionen involvert også, uten Iran, Pakistan og India er det utenkelig å få til en total enighet om en varig løsning på konflikten.
