Skip to main content

Selv om realpolitikken ser ut til å sette en stopper for et rettsoppgjør, er det avgjørende for Afghanistans fremtid at krigens ofre blir hørt.

19. august er det 100 år siden Afghanistan kjempet seg til uavhengighet fra britisk okkupasjon. Dagen er blitt Afghanistans nasjonaldag, men dessverre feires dagen med vond bismak.

Uavhengigheten vi nordmenn feirer 17. mai er det ikke mange afghanere som kjenner seg igjen i. Landet er fortsatt okkupert av fremmede styrker, terroriseres daglig av opprørsstyrker, krigsherrer og kriminelle nettverk og styres av en regjering preget av indre strid og korrupsjon. Man kan stille seg spørsmålet, hvor uavhengig er egentlig Afghanistan?

En brikke i stormaktenes spill

Afghanistan har vært et bindeledd mellom øst og vest siden antikken. I det 18. århundre regjerte makthaverne i Kabul over et imperium som strakte seg fra Iran til India og etablerte navnet Afghanistan som landets offisielle navn.

Mange har forsøkt å annektere landet, men ingen har klart å ta varig kontroll over Afghanistan.

Siden tidlig på 1800-tallet har Afghanistan har vært en brikke i stormaktenes spill. Gjennom en periode på 80 år kjempet afghanske styrker mot Storbritannia i tre kriger, og den endelige våpenhvilen som feires mandag ble undertegnet i 1919. Mellom 1919 og 1979 opplevde Afghanistan lange perioder med fred, demokratisk reform og modernisering med utbygging av infrastruktur og skolesystem.

Invasjoner og borgerkrig

I 1964 fikk Afghanistan en ny grunnlov som muliggjorde frie valg til parlamentet, samt sivile rettigheter. I 1973 ble kongen avsatt, landet ble en republikk og reformagendaen fortsatte inntil kuppet i 1978. Tiden som fulgte, var preget av hyppige maktovertagelser frem til den sovjetiske invasjonen i 1979. Supermakten måtte gi tapt i 1989 for den afghanske folkemakten etter en blodig okkupasjonskrig der opptil to millioner mennesker ble drept og millioner ble tvunget på flukt.

Etter frigjøringen brøt det ut en borgerkrig som banet vei for Talibans maktovertagelse i 1996. Taliban regjerte store deler av Afghanistan med hard hånd frem til USA invaderte i 2001 i jakten på Al-Qaida.

Det internasjonale samfunnets løfter om utvikling ble ønsket velkommen av mange. Skuffelsen var derfor stor da de utenlandske styrkene allierte seg med mange av de forhatte krigsherrene fra borgerkrigstiden. Den amerikanskledede krigen mot terror førte til menneskejakt og feilbombing på den afghanske landsbygda.

Krig og lovløshet

Bistandsmidler havnet ikke alltid hos landets fattige, men ofte i lommen på internasjonale kontraktører og korrupte ledere og militser. Dette førte til at Taliban igjen styrket sin posisjon.

Store deler av de internasjonale styrkene ble trukket ut i 2014, men USA og NATO er fortsatt tungt inne, både økonomisk og militært.

Afghanistan preges i dag av krig og lovløshet. Væpnede opprørsgrupper, samt afghanske og internasjonale kriminelle nettverk har fått fritt spillerom i store deler av landet. Afghanistankomiteen opplever situasjonen i landet som mer komplisert enn noen gang siden organisasjonen ble etablert i 1980.

«Ærefull» exit for USA?

USA planlegger å trekke seg ut etter atten blodige år der mer enn hundre tusen sivile og militære har mistet livet og er i forhandlinger med Taliban om en «ærefull» exit. Taliban har foreløpig nektet å forhandle med regjeringen i Afghanistan, da de mener at de folkevalgte er korrupte og uten noen reell makt.

Mens fredsforhandlingene foregår, trappes krigen opp for å fremtvinge konsesjoner rundt forhandlingsbordet.

Selv om Taliban har intensivert offensiven mot afghanske og utenlandske styrker, drepte de allierte styrkene flere sivile enn opprørsgruppene i første halvdel av 2019, ifølge FNs rapport. Norske myndigheter må legge press på de krigførende partene for å stanse angrep mot sivile mål og hindre drap av uskyldige.

Oppga etterforskning av krigsforbrytelser

En avtale mellom USA og Taliban gir håp og grunnlag for våpenhvile. Stans i krig og terror har første prioritet. Dernest blir det viktig å få i stand en inkluderende prosess for varig fred. Krigshandlinger, krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd gjennom 40 år har skapt dype sår og mistillit i det afghanske samfunnet.

I 2007 vedtok parlamentet amnesti for krigsforbrytelser begått før 2001, og tidligere i år måtte den internasjonale strafferettsdomstolen gi opp sitt forsøk på å etterforske de over en million klagemålene mottatt fra afghanere i forbindelse med innledende undersøkelser av krigsforbrytelser. Klagemålene var rettet mot Taliban, IS, samt internasjonale og afghanske styrker, men videre etterforskning er blokkert som følge av manglende samarbeid fra USA og de andre krigførende partene.

Selv om realpolitikken ser ut til å sette en stopper for et rettsoppgjør, er det avgjørende for Afghanistans fremtid at krigens ofre blir hørt. Det er derfor viktig å skape systemer som tilrettelegger for en rettferdig fordeling av ressurser til hele landet.

Alle de ulike etniske gruppene må få ta del i utviklingen, fordi Afghanistans store styrke og mulighet for sosial og økonomisk utvikling nettopp ligger i det etniske og kulturelle mangfoldet.

Folket lar seg ikke knekke

Utviklingen mot et fredelig samfunn vil bli krevende og ta tid. Krigsdynamikken har spredt seg til alle nivåer i samfunnet. Denne må erstattes av mekanismer for å løse konflikter uten vold, hvor grunnleggende behov og rettigheter for alle ivaretas. Bærekraftig fred må bygges nedenfra.

Krigen har gjort Afghanistan til et av verdens fattigste land, men landet kunne vært rikt dersom forholdene lå til rette for utnyttelse av landets enorme naturressurser. Mange av disse ressursene, blant annet litiumreservene i Ghazni, vil være viktig for det globale grønne skiftet.

Etter å ha arbeidet i Afghanistan i 40 år er Afghanistankomiteen imponert over den innsatsen våre afghanske ansatte, og bygdesamfunnene vi jobber sammen med, legger ned for å skape en bedre fremtid. Til tross for ekstremt vanskelige forhold, er de resultatene som er oppnådd noe Afghanistan kan være stolt av.

Det afghanske folk lar seg ikke knekke. Det er et folk som vil jobbe for et fritt og uavhengig Afghanistan, der nasjonaldagen en dag kan feires med stolthet og i fred slik vi gjør her hjemme i Norge.