Påstand: "Bistand er sløseri"

10 millioner kroner som skulle gi somalisk ungdom yrkesutdanning, er tapt (Panorama nyheter, 2024). Bistandsmidler må betales tilbake etter mislighold (NTB, 2022). «Bistand virker ikke», sier den tidligere bistandstoppen Jens Mjaugedal (NRK, 2021). Næringsrådgiver Hans Jørgen Blomseth er en av flere som kritiserer pengebruken i norsk bistand og trekker den fram som et eksempel på statlig sløsing.

Saker om uregelmessigheter innen bistand slås av og til stort opp i mediene. Slike saker er nærliggende å vise til som eksempler på at bistand ikke virker, eller at bistand er sløseri eller et «pengesluk». Når resultater av bistand uteblir, eller i verste fall forverre situasjonen for folk som mottar støtte, kan det være vanskelig å forsvare pengebruken.

“«Da kan du ikke gi bort 58,6 milliarder i u-hjelp, som vi gjorde i fjor. (...) Da sier jeg, vi skjærer ned med 20 milliarder, og så kontrollerer vi alt, skikkelig, enkelt.»”
Næringsrådgiver Hans Jørgen Blomseth i podcasten «Sløserådet»

Er det et godt poeng?

Påstanden peker på noe viktig: Bistand er ikke automatisk effektivt, og det finnes prosjekter som har mislykkes. Derfor må det stilles krav til resultater, målbarhet og kvalitet.

Det er en utbredt misforståelse at bistandspenger deles ut ukritisk eller uten oppfølging og dermed blir som å kaste penger ut av vinduet. I realiteten er norsk bistand underlagt svært strenge krav, omfattende kontrollrutiner og klare reaksjoner ved avvik. Hver eneste krone som gis, skal bidra til utvikling- og må dokumenteres, rapporteres og kunne etterprøves. Det handler både om ansvar for felleskapets penger og respekt for menneskene bistanden er ment å ha en effekt for.

Allerede før et prosjekt får støtte, må både organisasjonen og prosjektet gjennom en grundig kvalitets- og risikovurdering. Norad vurderer blant annet tema- og landkompetanse, økonomisk styring, evne til risikohåndtering og etiske retningslinjer. Dersom det er tegn til høy risiko, kan det settes inn ekstra krav, eller prosjektet kan avslås.

Partnere er pålagt å rapportere på fremdrift, resultater og økonomi underveis, og Norad har rett til å kreve tilbake penger ved vesentlige brudd. I tillegg gjøres det regelmessige stikkprøver eller prosjektbesøk- for å se om det som står på papiret faktisk stemmer i virkeligheten. Midler som ikke er brukt i tråd med avtalen, må betales tilbake. Og i alvorlige tilfeller avsluttes hele samarbeidet.

Når prosjektet avsluttes, kreves det sluttrapporter og ofte uavhengige evalueringer. Hensikten er å lære av det som fungerte og rette opp der det ikke gjorde det.

Det finnes altså ingen automatikk i bistand. Pengene går til noen av verdens mest krevende kontekster, ofte preget av konflikt, svake institusjoner og høy risiko for korrupsjon. Men nettopp derfor er det lagt opp et kontrollsystem som er like kompromissløst som det er omfattende.

Derfor er det problematisk å trekke konklusjonen at bistand i seg selv er bortkastet, uten å se på helheten. Å forbedre bistanden er viktig. Å avskrive all bistand fordi et mindretall av prosjekter har feilet, er farlig. Store, systematiske evalueringer, viser derimot at et stort flertall av bistandsprosjektene har hatt positiv effekt. Bistand må evalueres kritisk og profesjonelt-ikke avvikles på bakgrunn av anekdoter eller enkeltsaker. Debatten bør handle om hvordan vi bruker pengene best mulig- ikke om vi skal bidra. Kritikk er viktig og nødvendig for å forbedre kvaliteten. Men myten om at bistand ikke virker, tåler ikke møte med fakta.

Kritikk fra bistandsarbeidere og analytikere tas på alvor og bidrar til forbedring. Det er nettopp slik bistanden blir bedre – ved å lytte til erfaring og evaluering, og justere der det trengs.

Les mer om Afghanistankomiteens ERA-program, som har gitt gode resultater i turbulente tider

Hva sier forskningen?

Forskning viser en klar sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst. Over tid gir bistand tilsvarende 10 % av et lands BNP i snitt ett prosentpoeng høyere vekst enn landet ellers ville hatt. Siden 1989 har 34 land gjennomgått den samme utviklingen, og blitt så økonomisk sterke at de ikke lenger kvalifiserer som mottakere av bistand. Dette er en global utvikling som ofte overses fordi den skjer gradvis, med små skritt.

Innenfor helsesektoren viser forskning at bistand redder og forbedrer liv. En studie fant for eksempel en sammenheng mellom bistand til helsesektoren og lavere barnedødelighet, men også høyere forventet levealder. Den omfattende studien undersøkte disse forholdene i 140 land i perioden 1974 til 2010.

Tall og fakta

Vaksinealliansen Gavi, som Norge er en viktig bidragsyter til, estimerer at deres vaksineprogrammer bidro til å redde 18,8 millioner framtidige liv mellom 2000 og 2023.¹
Den norske satsningen på utdanningsbistand mellom 2013 og 2016 førte til at 3,1 millioner gutter og jenter fikk støtte til skolegang hvert år.²
Norges satsning for å bevare regnskog i Indonesia har bidratt til at avskogingen er redusert med 90 prosent siden 2015. Dette bevarer verdifull skog som urfolk lever av og reduserer miljøskadelige utslipp dramatisk.³
Evalueringen av det norskfinansierte landbruksprogrammet Empowering Rural Afghanistan viser blant annet at 94 prosent av kvinnene som deltok, fikk økte inntekter som resultat av prosjektet, og 66 prosent la om til klimasmart landbruk.

Argumenter: Er bistand sløseri?

Nei, fordi..

Norge får global innflytelse: Som en stor bistandsgiver får Norge plass ved bordet i internasjonale fora (som G7 og FN). Dette styrker vår rolle som fredsnasjon og gir diplomatisk gjennomslag.
Koster lite, gir mye: Bistand utgjør ~1 % av statsbudsjettet, men gir høy avkastning i form av stabilitet, forebygging av kriser og migrasjon, og økonomisk vekst i sør.
Styrker markedsadgang og eksportmuligheter: Bistand kan bidra til vekst i land vi senere handler med. Det kan åpne markeder for norsk næringsliv og teknologi.
Forebygger sikkerhetstrusler: Instabilitet og ekstrem fattigdom er drivere av migrasjon, konflikt og radikalisering. God bistand kan virke forebyggende.
Bidrar til globale fellesgoder: Norsk bistand går til klima, helse og utdanning – som gagner hele verden, inkludert Norge (eks: redusert smittefare og lavere klimagassutslipp).

Verdiene

Solidaritet er et verdistandpunkt: Vi har et moralsk ansvar for å bidra til en mer rettferdig verden, særlig når vi er blant verdens rikeste.
Menneskeverd og likhet: Alle mennesker har rett på grunnleggende tjenester som helse, utdanning og trygghet – uavhengig av hvor de er født.
Langsiktig ansvar: Bistand handler ikke bare om umiddelbar hjelp, men om å bidra til strukturell endring og menneskelig utvikling over tid.
Etisk troverdighet: Et rikt land som Norge mister troverdighet og verdimessig lederskap hvis vi snur ryggen til verdens fattigste.
Håp og fremtidstro: Bistand kan gi mennesker mulighet til å stå på egne bein – som ungdomsverksteder, utdanningstiltak og lokal dialog.

Ja, fordi…

Penger som kunne gått til Norge: Midlene kunne vært brukt på norske helse-, skole- eller forsvarsbudsjetter.
Manglende målbarhet: Resultatene av bistand er ofte vanskelige å måle. Enkelte prosjekter gir lite igjen for pengene.
Lite strategisk for Norge: Noen hevder bistand ikke bør gis til land som ikke tjener norske interesser eller som styres av udemokratiske regimer.
Overoppheting av økonomien: I pressede økonomiske tider kan bistand bidra til budsjettunderskudd eller svekke norske offentlige tjenester.
Noen land blir avhengige: Bistand kan skape avhengighetskultur og hindre egen bærekraftig utvikling hvis den ikke er smart innrettet.

Verdiene

Uverdig ineffektivitet: Det er uetisk å bruke fellesskapets penger på prosjekter som ikke virker, og som i verste fall skader mer enn de hjelper.
Moralismen i norsk politikk: Noen hevder at bistand ofte drives mer av behovet for å «føle seg god» enn av hva som faktisk hjelper folk i sør.
Paternalistisk tankegang: Bistand kan innebære en form for nykolonial holdning – at vi vet hva som er best for andre.
Urettferdig ressursbruk: Hvorfor hjelpe noen langt borte når det finnes fattigdom også i Norge?
Verdier vs. realiteter: Å gi bistand til land med alvorlige brudd på menneskerettigheter (f.eks. Afghanistan) kan ses som moralsk hykleri.

“Bistand – også i en tid da våre ressurser er under press – er et moralsk imperativ, og det er også en investering i en mer stabil verdensorden.”
Tidligere utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim