Påstand: Pengene kommer ikke fram

Jens Mjaugedal, tidligere utenlandssjef i Flyktninghjelpen, delte sine erfaringer med NRK i 2021 og mener at bistandspenger ikke er underlagt krav til dokumentert effekt.

«Når jeg snakker om kontroll, mener jeg revisjon av regnskaper, altså grundig finansiell kontroll. Og det skjer bare i rundt 2 % av tilfellene. Det mener jeg er nesten kriminelt.»  Slik ble næringsrådgiver Hans-Jørgen Blomseth sitert av VG i mai 2025. Blomseth ledet forenklingsprosjekter for regelverk i Nærings- og fiskeridepartementet i ni år og burde vite hva han snakker om. Det samme burde Mjaugedal. Er det hold i påstandene?

Som i alle andre sammenhenger hvor penger skifter eier, opplever bistand uregelmessigheter. Noen stikker penger i sin egen lomme, jukser med rapportering for å dekke over lovbrudd eller betaler seg inn i posisjoner og ut av situasjoner. Dessverre vil dette føre til at ikke alle penger kommer fram dit de skal.

Noen mener at det bør være nulltoleranse for alle former for korrupsjon innen bistand og at vi ikke bør gi penger til land der dette er et problem. I tillegg påpeker noen at bistandsorganisasjoner bruker mye penger på administrasjon, høye lønninger, dyre kjøretøy og andre kostnader de mener er unødvendige.

Er det et godt poeng?

Ja, det er et veldig godt poeng at penger vi gir til bistand, bør kommer fram til de som faktisk trenger hjelp. Det handler om skattepengene våre, og det er rimelig å ville vite hva de går til. Korrupsjon vil være alltid være en av flere risikofaktorer i internasjonal samhandling, enten det dreier seg om varehandel, jus, arbeidsliv eller bistand.

Å gjøre gode vurderinger når det gjelder effektiv pengebruk, korrupsjon og andre uregelmessigheter er helt nødvendig for Utenriksdepartementet, Norad og bistandsorganisasjonene. I tillegg er det viktig at finnes gode kontrollinstanser som kan oppdage uregelmessigheter, som Riksrevisjonen.

Kritikerne bruker funn fra Riksrevisjonens rapporter til å belegge at det står dårlig til med norsk bistand i dag. Ut fra det de sier, kan man få inntrykk av at rapporten beskriver tilstanden til norsk bistand som helhet per i dag. Dette stemmer ikke.

I debatter om bistand henvises det ofte til to rapporter fra Riksrevisjonen som belegg for at bistand ikke virker. Den ene undersøkte et utvalg bistandsprosjekter i årene 2004-2014 som skal hjelpe en rekke land til å bekjempe korrupsjon og fremme et godt styresett. Dette utgjør ca. ti prosent av alle norske bistandsprosjekter og er dermed ikke egnet til å si noe om norsk bistand som helhet.

Den andre rapporten, som kom i desember 2024, ser noe mer helhetlig på norsk bistand. Rapporten avdekker kritikkverdige forhold når det gjelder blant annet risikovurdering, forebyggende tiltak og oppfølging av mistanke om økonomiske misligheter. Den tar for seg hvordan UD og Norad forvalter bistandsmidler og påpeker at midler som kunne vært brukt på bistand, kan forsvinne på grunn av økonomiske misligheter som forvaltningen ikke fanger godt nok opp. Dette er et sentralt poeng, og det er positivt at vi har kontrollinstanser som Riksrevisjonen som kan fange opp dette.

Det er viktig at Norad og bistandsorganisasjonene rydder opp i de kritikkverdige forholdene. Imidlertid er det mange deler av systemet som fungerer godt. Selv om rapporten fra 2024 er mer helhetlig, sier den noe om systemet bistanden er en del av, men ikke noe om hvordan bistandsmidler faktisk brukes i mottakerlandene. Å bruke rapportene fra Riksrevisjonen til å slå full krisealarm, eller som belegg for generelle påstander av typen «bistand er et pengesluk», er det ikke grunnlag for.

Administrasjon og kontroll i bistanden

De fleste organisasjoner som driver med bistand, er opptatt av å holde kostnadene til lønninger, kontorer og annen administrasjon så lave som mulig. Samtidig er det ikke til å komme fra at bistand er et komplekst felt. Det krever flinke folk, god ledelse, effektiv styring og fagkompetanse på så pass ulike områder som helse, ingeniørfag, økonomi, jus, fredelig konfliktløsning og jordbruk, blant andre. Å se hvilke ressurser som er nødvendige og bruke disse på en mest mulig effektiv måte, er essensielt for at pengene skal komme fram og at hver bistandskrone skal brukes godt.

At bistandssystemet er «uten kontroll», er det ikke riktig å konkludere med. Alle som driver med eller ønsker å drive med bistandsprosjekter, må gjøre rede for bakgrunn, kompetanse, planlegging, økonomi, mål og hvordanprosjektene skal følges opp og evalueres. Dette hører hjemme i et resultatrammeverk som er vel etablert og brukes internasjonalt kalt endringsteori (theory of change). Dette kan høres byråkratisk ut, men det er innført fordi det innebærer et krav til konkrete resultater.
Resultatrammeverket er også et verktøy for å vise hvordan man skal få til det man ønsker, sikre at man har vurdert fordeler og ulemper, tenkt på ulike aspekter ved økonomien og forklare hvordan man har oppnådd målene sine, eller hvorfor man ikke fikk til de endringene man ønsket.

Korrupsjon i bistanden

En nulltoleranse rundt korrupsjon har vært Norads uttalte målsetning og er også ett av prinsippene som Riksrevisjonens rapport fra 2024 bygger på. En ekstern evaluering av Norads antikorrupsjonsinnsats i 2020 viste mangler i hvordan Norad tenker helhetlig rundt nulltoleranse for korrupsjon, og at det er stor forskjell på hvordan midler som går gjennom frivillige organisasjoner og FN-organisasjoner blir ettergått. Dette prinsippet er grunnleggende viktig, men fagfolk med erfaring fra bistandssektoren argumenterer for at en for rigid tolkning kan være kontraproduktiv.

Det er viktig å slå ned på korrupsjon og ha gode verktøy for å avdekke økonomiske misligheter. Samtidig er det viktig å utforme sanksjoner slik at de står i veien for at prosjekter blir gjennomført. «Å utvikle et mer finmasket system for hvordan vi bør reagere på varsler og mistanker, kan være et sted å begynne for å unngå å distribuere samme medisin til alle før diagnosen er satt», påpeker bistandskonsulent Kirsten Natvig i en kronikk i Panorama.

Øyvind Eggen, tidligere leder for kunnskapsbanken i Norad, er inne på noe liknende når han advarer mot at korrupsjonsbegrepet blir utvannet: «Nulltoleranse for korrupsjon gir mening. Nulltoleranse for alle penger på avveie er virkelighetsfjernt.» Han mener at man i stedet for å kontrollere små detaljer i alle små og store prosjekter, heller bør avdekke beløp som er på avveie i multilaterale organisasjoner som Norge delfinansierer og stille krav om gode systemer i disse.

Hva sier forskningen?

En omfattende studie gjort på oppdrag for Verdensbanken anslår at i gjennomsnitt er lekkasjen fra bistand på rundt 7,5 % i fattige land, altså at over 90 % av midlene faktisk når fram til mottakerlandet eller formålet. Dette tallet kan være noe høyere i svært bistandsavhengige land, men det er langt unna påstander om at «mesteparten» av bistanden forsvinner.

Enkelte påstår at bare 10 % av bistandspengene når fram til mottakerne. Opphavet er sannsynligvis Elon Musk, som har brukt tallet i uttalelser om USAIDs midler. Dette er feil. Slike tall bygger ofte på misforståelser om hvordan bistand kanaliseres og hva som regnes som «å nå fram». Mye bistand leveres gjennom varer og tjenester (for eksempel vaksiner, mat og utdanningsmateriell) som faktisk når mottakerne, selv om pengene ikke alltid går direkte til lokale organisasjoner.

Det finnes eksempler på programmer med betydelig lekkasje, som i Uganda på 1990-tallet, der bare 20 % av skolemidlene nådde et representativt utvalg skoler. Etter tiltak for bedre åpenhet og kontroll økte dette til hele 80 % i 2001 for de samme skolene. Dette viser at utfordringer kan løses med bedre styring og åpenhet.

Omtrent en tredel av bistanden kanaliseres gjennom mottakerlandenes myndigheter eller lokale organisasjoner. Resten går via multilaterale organisasjoner, internasjonale NGOer eller direkte leveranser fra giverlandene.

Tall og fakta

• Innsamlingskontrollen gir godkjentstempel til en organisasjon hvis den er åpen om administrasjon og regnskap og tilfredsstiller strenge krav til regnskapsføring. Noe av åpenheten går ut på å vise tallene for administrasjonsprosent og formålsprosent. Det er ulike måter å regne ut andelen administrasjon, men vi har ikke funnet noen som bruker mer enn ni prosent på administrasjon. I 2022 var gjennomsnittlig administrasjonsprosent hos de 200 godkjente organisasjonene hos Innsamlingskontrollen på 2,8 prosent.
• Man kan også se på formålsprosenten, altså andelen av inntektene som går direkte til formålet. Gjennomsnittlig formålsprosent samme år var 90,3 prosent. Norske organisasjoner gir altså ni av ti kroner direkte til formålene. Organisasjoner som misbruker midler eller ikke oppfyller Innsamlingskontrollens krav til åpenhet, havner på OBS-listen, med organisasjoner som stiftelsen av ulike årsaker advarer mot å gi penger til.
• Når det gjelder bistanden som kanaliseres gjennom Norad og UD, har Minerva og tankesmien Langsikt skrevet at nesten 40 prosent av UDs samlede administrasjons- og driftsutgifter betales av bistandsmidler, blant annet midler som går til drift av norske ambassader i lavinntektsland. Slike tallkan være opphav til påstander om at «40 prosent av bistandsmidlene går til administrasjon». Det stemmer altså ikke. I 2024 utgjorde utgiftene til administrasjon hos bistandsforvalterne 2,6 milliarder kroner, noe som tilsvarer 5 prosent av bistandsbudsjettet. Dette er omtrent på samme nivå som tidligere år.
• I 2024 var det 39 saker med mislighold av bistandspenger hvor Norge krevde pengene tilbake. Den totale verdien var på 7,9 millioner kroner. I den mest omfattende måtte Flyktninghjelpens kontor i Venezuela betale tilbake 1,4 millioner kroner til UD på grunn av brudd på anskaffelsesreglene og svak internkontroll. Det minste beløpet var på 480 kroner og gjaldt en drivstoffregning i Liberia. Misligholdet har i de fleste tilfellene foregått hos lokal partner.

Kommer pengene fram? Argumenter og motargumenter

Ja, fordi…

• Over 90 % av bistanden når fram: Forskning viser at i gjennomsnitt er lekkasjen fra bistand på rundt 7,5 %. Påstander om at “bare 10 % kommer fram” er sterkt overdrevne og ofte basert på feilslutninger.
• Gode systemer fanger opp feil: Riksrevisjonens funn viser svakheter, men også at vi har robuste kontrollinstanser og et system som faktisk fanger opp avvik. Det er forbedringspotensial, men ikke total systemsvikt.
• Tapene er små, læringen stor: Når feil skjer, fører det ofte til forbedringer. Eksempelvis ble andelen skolemidler som nådde fram i Uganda løftet fra 20 % til 80 % etter kontroll og styrking av systemene.
• Profesjonalisert forvaltning og dokumentasjonskrav: Alt bistandsarbeid krever detaljerte resultatrammeverk (theory of change), budsjettkontroll og løpende rapportering. Det er langt fra “ukontrollert pengebruk”.
• Lav administrasjonsprosent: Norske organisasjoner har i snitt en adminstrasjonsprosent på 2,8 prosent, og ni av ti kroner går direkte til formålene (2022). UD og Norad bruker 5 prosent av bistandsmidlene på administrasjon (2024). Dette viser at påstander om at 40, 50 eller 80 prosent går til administrasjon, er uriktige.
• Noe tap er ikke det samme som total svikt: Til tross fra nullvisjonen må man ikke gjøre bistand til alt eller ingenting. At noen midler misbrukes, er et problem. Det er derimot ikke et argument mot hele systemet, men heller et tegn på at det må forbedres.

Verdiene

• Å gi opp på grunn av feil er kynisk: Korrupsjon skal bekjempes, ikke brukes som unnskyldning for å frata mennesker i nød hjelp og utviklingsmuligheter.
• Solidaritet krever risiko: Å hjelpe mennesker i de mest sårbare og korrupsjonsutsatte områdene er ofte mest nødvendig – og mest krevende. Fravær av hjelp kan være verre enn ineffektiv hjelp.
• Mottakerne er ikke problemet: Lokalsamfunn, lærere og helsearbeidere får ofte mye ut av lite. Vi må ikke straffe dem fordi noen i systemet misbruker penger.
• Læring fremfor perfeksjonisme: En rettferdig verden krever vilje til å prøve, feile og forbedre, ikke å snu ryggen fordi alt ikke fungerer perfekt fra dag én.

Nei, fordi…

• Korrupsjon skjer: Misbruk, underslag og dårlige rutiner har ført til at bistand i enkelte tilfeller ikke når fram – f.eks. 10 millioner kroner tapt i Somalia (2024). Det svekker tilliten.
• For kompliserte systemer: Riksrevisjonen har kritisert UD og Norad for dårlig dokumentasjon, uklare rutiner og svak risikohåndtering. Det skaper rom for feil og misligheter.
• Feilslåtte investeringer gir dårlig valuta: Når penger brukes på dyre konsulenter, kjøretøy eller lite målbare prosjekter.

Verdiene

• Det er uetisk å bruke fellesskapets penger ineffektivt: Skattebetalernes midler skal brukes med respekt. Når penger forsvinner eller ikke gir resultater, svekker det tillit til fellesskapet.
• “Godhetsindustrien” har egeninteresser: Kritikere peker på at noen bistandsaktører lever godt av bistanden og derfor ikke har sterkt insentiv til å gjøre den effektiv og transparent.
• Moralsk hykleri skader mer enn det hjelper: Når vi gir bistand til land med korrupte regimer uten å stille tydelige krav, undergraver vi våre egne verdier.
• Et system uten konsekvenser skaper kynisme: Hvis bistand fortsetter uavhengig av hvordan den brukes, mister folk troen, både i Norge og i mottakerland.
• Effektiv bistand er moralsk nødvendig: Det moralske ansvaret er ikke bare å gi, men å sørge for at det faktisk hjelper. Dårlig styrt bistand kan være like urettferdig som å ikke gi noe. Da mister bistanden legitimitet og framstår som ineffektiv.
• Mangel på sporbarhet i multilaterale systemer: Når pengene går gjennom store FN-organer eller multilaterale fond, mister Norge oversikten over hvor de ender opp og hvilken effekt de har.

Kilder

Bu, Catharina: «Bistandskritikk framfor bistandskonspirasjon». Panorama nyheter, mars 2025.

Eggen, Øyvind: «Bistandsdebattens blindsoner». Panorama Nyheter, februar 2024.

Fremskrittspartiet.no: «Norsk bistand preges av korrupsjonsrisiko og ansvarsfraskrivelse». Desember 2024.

Larsen, Ole Jan: «Tidligere bistandstopp: – Bistand virker ikke». NRK, desember 2021.

Natvig, Kirsten: «På tide å nyansere tolkningen av nulltoleranse-prinsippet». Panorama Nyheter, mars 2023.

Politikus: «Bistand skaper ikke utvikling! Bare fortsatt undertrykking». Mai 2024.

Riksrevisjonen: «Risikoen for økonomiske misligheter i forvaltningen av bistanden». Desember 2024.

Riksrevisjonen: «Bistand til godt styresett og antikorrupsjon i utvalgte samarbeidsland». Mai 2015.

Strand, Arne, Magnus Hatlebakk, Torunn Wimpelmann og Mirwais Wardak: «Community-Driven Development or community-based development?» Christian Michelsens Institutt, CMI Report R 2022:3, 2022.

Sveen, Sunniva Kvamsdal: «Tidligere utviklingsminister Erik Solheim mener bistand er ‘ekstremt overvurdert’». Panorama Nyheter, april 2024.

Wold, Morten: «Tid for et kritisk blikk på pengesluket i norsk bistand». Panorama Nyheter, mars 2025.