Denne kronikken ble først publisert i Morgenbladet 24.08.2026
Det bør åpnes for utviklingsbistand innen helse, matsikkerhet og klimatilpasning i Afghanistan. Denne måneden er det fem år siden Taliban tok makten i Afghanistan. Verden svarte med å bryte de diplomatiske forbindelsene og stanse all utviklingsbistand. USA, EU, Storbritannia og Norge regnet med at isolasjon og betingelser over tid ville få Taliban til å gi etter i spørsmål om kvinners rettigheter. Det motsatte har skjedd: Menneskerettighetssituasjonen, særlig for kvinner og jenter, er betydelig forverret.
Samtidig har de fleste vestlige land fulgt Trumps bistandskutt. Millioner av afghanere er sendt tilbake fra Iran og Pakistan til lokalsamfunn som allerede lever på eksistensminimum.
Verdens matvareprogram anslår at 3,7 millioner barn rammes av akutt underernæring i år, men har finansiering til å hjelpe bare ett av ni barn.
Isolasjonslinjen er allerede brutt. I juni tok EU imot en Taliban-delegasjon i Brussel for å snakke om retur av afghanske borgere. EU understreket at samtalene var tekniske og ikke innebar anerkjennelse av regimet. Slik kontakt har vært avvist i fem år, men ble akseptabel da Europa selv hadde bruk for den. Isolasjonslinjen kan altså fravikes. Spørsmålet er hvilke formål den skal fravikes for.
En oppskrift på bistandsavhengighet
Dersom teknisk kontakt er akseptabel for å returnere afghanere, må den også være det for å sikre at landet de returneres til, er til å leve i. Vi mener det bør åpnes for utviklingsbistand innen helse, matsikkerhet og klimatilpasning. Disse livsviktige sektorene avhenger av fungerende nasjonale institusjoner, og afghanske kvinner utgjør fortsatt en stor del av arbeidsstyrken i helse og landbruk.
Utviklingsbistand er kontroversielt fordi det krever samarbeid med myndighetene, og dermed kan sees som en anerkjennelse av Taliban og deres ekstremt kvinneundertrykkende regime. Av den grunn stanset utviklingsbistand da Taliban kom til makten i 2021. Derfor står nødhjelpen igjen alene. Den er helt nødvendig og kan gis utenom myndighetene – men den opprettholder bistandsavhengigheten og fritar staten ansvaret for egne innbyggere.
Mest kritisk er det for helsesektoren, som er bygget opp og finansiert av internasjonale givere. Når også de humanitære midlene tørker opp, trengs en praktisk løsning for hvordan afghanske myndigheter kan ta over, slik at helsesystemet ikke kollapser. Den største feilen gjennom 20 år i Afghanistan var at det ble bygget systemer uten en plan for at afghanske myndigheter skulle overta dem. Det etterlater oss med et valg: enten finansiere livsviktige tjenester på ubestemt tid, eller bidra til varige løsninger.
Verdenssamfunnet må fordømme Talibans systematiske diskriminering av kvinner og jenter. Men etter fem år har isolasjonslinjen ikke bedret deres situasjon, og den har kostet det afghanske folket dyrt. Når bistandsbudsjettene strammes ytterligere, må vi stille spørsmålet: Hva hvis Taliban har kommet for å bli? Etter 20 års krigføring har vi et ansvar overfor det afghanske folket. Det tvinger frem en samtale om hva en ansvarlig exit skal være.
