I år er førti år siden Sovjetunionen invaderte Afghanistan. I krigen som fulgte ble mellom én og to millioner afghanske sivile drept, og fem millioner drevet på flukt. 30 000 sovjetiske soldater mistet livet, og Sovjetunionen gikk på et sviende nederlag. Vi markere denne dagen med å minnes de millioner av liv som har gått tapt i stormaktenes spill om Afghanistan.
Den 27. desember 1979 ble president Amin drept av sovjetiske spesialstyrker, mistenkt for å være CIA-agent. Etter mordet på Amin innsatte Sovjetunionen Karmal som president, og invaderte så Afghanistan for å sette en stopper for Mujahedin-bevegelsen. Landet var allerede et av verdens fattigste land, så Sovjets krig mot det fattige fjellfolket ble selveste Goliats krig mot David.
Verden protesterer
Reaksjonen i Norge og resten av verden var spontan og kraftig, og resulterte i verdenomspennende protester. Allerede dagen etter invasjonen var det en demonstrasjon utenfor Sovjets ambassade i Oslo, og en samlet norsk opinion viste sin motstand mot den brutale okkupasjonen. Selv om den politiske protesten mot invasjonen var massiv, var begrunnelsene her hjemme sprikende og solidaritetsbevegelsen rommet derfor en betydelig politisk spennvidde.
Den politiske opinionen så invasjonen som en del av Sovjets stadige ekspansjon, og sosialistene så invasjonen som kroneksempelet på Sovjets imperialistiske natur. Norges kommunistiske parti støttet Sovjet, mens Sosialistisk Venstreparti og venstresiden i Arbeiderpartiet var skeptiske til hellige krigere som de mente var for sterkt preget av et islam som fremmet føydalisme.
Sympati for Mujahedin
Sympatien med det afghanske folks motstandskamp var voldsom, og Mujahedin – de hellige krigerne – kom til å dominere denne motstandskampen. Det at USA og Pakistan etter hvert styrte den internasjonale militære støtten til de mest islamistiske gruppene, endret ikke på sympatibølgen fra Vesten.
Representantene for Mujahedin-gruppene var i starten intellektuelle fra ulike venstre-grupper som behersket engelsk og som hadde forståelse for å skape sympati og støtte i Vesten for Mujahedin ved å snakke med media. Amerikansk og pakistansk etterretning støttet Mujahedin finansielt på grunn av deres motstand mot den kommunistiske regjeringen.
Sovjet måtte gi tapt i 1989, etter ni år med blodig kamp mot Mujahedin. Krigen la igjen syv millioner landminer og halvparten av landbruket og husdyrene forsvant, med katastrofale følger for levevilkårene i landet. Dessverre tok solidariteten med afghanere for mange slutt da de siste sovjetiske troppene trakk seg ut, selv om en forferdelig borgerkrig brøt ut mellom de ulike mujahedingruppene like etter.
Taliban tar kontroll
Borgerkrigen varte frem til 1995 da Taliban begynte å ta kontrollen over landet. Taliban oppstod som en reaksjon på lovløsheten som hadde utviklet seg, og i løpet av 1996 erobret de hovedstaden Kabul, og erklærte landet som Det islamske emiratet Afghanistan.
Taliban innførte sin tolkning av Sharia og regjerte storparten av Afghanistan med hard hånd frem til den amerikanske invasjonen i 2001. Afghanerne var lettet etter Talibans raske fall, og tok imot det internasjonale samfunnsengasjementet og løfter om utvikling. Den raske kollapsen av regimet kan forklares med Talibans manglende popularitet blant folket på den tiden.
Skuffelsen var derfor stor da det internasjonale samfunnet allierte seg med forhatte krigsherrer fra borgerkrigstiden. Da afghanerne opplevde ny trakassering og nye overgrep av representantene som opptrådte på vegne av den nye afghanske regjeringen – støttet av vestlige militærmakter – ble skuffelsen desto større.
Krigen mot terror
Krigen mot terror førte til menneskejakt og feilbombing som har drept tusenvis av sivile siden 2001. Bistandsmidler havnet ikke hos landets fattige, men i stor grad i lomma på internasjonale kontraktører og korrupte ledere. Alt dette ledet til at Taliban igjen kunne styrke sin posisjon i landet.
Siden 2005 har USA og NATO smertelig erfart hvordan flere soldater og mer offensiv krigføring i realiteten har ført Taliban tilbake med stadig større slagkraft og økt selvtillit. Særlig har USAs feilbombinger og angrep på sivile vært et godt rekrutterings- og sympatigrunnlag for Taliban. Korrupsjon og maktmisbruk fra afghanske myndigheter er en annen faktor som bidrar til å styrke Taliban.
I 1989 intervjuet Afghanistankomiteen mujahedin-soldater om sovjetisk tilbaketrekning fra landet. – Fred er mulig, men det forutsetter at Sovjet trekker seg betingelsesløst ut, sa de. Taliban i samtaler med USA er som å høre et ekko fra historien. Kravet er igjen at vestlige soldater må ut av landet før fredssamtaler kan komme i gang.
Feilslåtte strategier
I Washington Posts nylig publiserte The Afghanistan Papers erkjenner amerikanske tjenestemenn at krigsstrategiene har vært feilslått. Det samme kom frem i det norske afghanistan-utvalgets rapport i 2016. For Sovjet ble Afghanistan en dyrekjøpt erfaring. Det kan se ut som den samme erfaringen må gjøres av Vesten.
USA og NATO hadde neppe sett seg selv i den samme hengemyra som Sovjet. Og til tross for et gjentatt mantra fra verdens politiske ledere om at det ikke er noen militær løsning på konflikten fortsetter krigføringen. Her er det ingen som lærer, hverken av andres eller egne feil.
En militær tilbaketrekning vil kun være det nødvendige første skritt på veien, for også i dag står bevæpnede militser klare til å forsvare seg, om deres posisjon trues. Krigshandlinger, krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd har skapt dype sår og mistillit i et afghansk samfunn som trenger fred mer enn noe annet. En ny borgerkrig er dessverre ikke et urealistisk senario.
En fremtidig løsning i Afghanistan vil måtte involvere Taliban, og denne løsningen må skapes på afghaneres vilkår. Afghanerne har blitt fratatt muligheten til å utvikle et samfunn på egne premisser altfor lenge, men nøkkelen ligger i å tilrettelegge for inkluderende prosess der alle befolkningsgrupper får delta og blir hørt. Dette vil ta tid – og ingen løsning kan påtvinges utenfra.
