Innspill til Prosjekt Vendepunkt
Norsk bistand bør konsentreres geografisk om land med høy og ekstrem sårbarhet – der Norge har kompetanse, nettverk og mulighet til å gjøre en reell forskjell. Det er hovedbudskapet i Afghanistankomiteens innspill til Prosjekt Vendepunkt, som skal lede opp til ny stortingsmeldingen om fremtidig norsk utviklingspolitikk.
Afghanistankomiteen anbefaler at Norge forankrer fremtidig utviklingspolitikk i OECDs multidimensjonale rammeverk for sårbarhet, og kombinerer geografisk konsentrasjon med langsiktig, forutsigbart engasjement innen utdanning, helse, matsikkerhet og naturforvaltning.
- 72 % av verdens ekstremt fattige lever i høy- eller ekstremsårbare kontekster i dag
- 92 % vil gjelde innen 2040 uten målrettet innsats (OECD 2025)
- 40 % av global bistandsfinansiering har forsvunnet mellom 2022 og 2025
En finansieringskollaps av historiske dimensjoner
Mellom 2022 og 2025 har 40 prosent av den globale bistandsfinansieringen forsvunnet – beskrevet som en kollaps av generasjonell karakter. Norge er i 2025 det eneste OECD-landet som gir én prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand. Komiteen mener dette gjør det enda viktigere at norsk innsats rettes strategisk og ikke spres tynt utover.
Afghanistan som illustrerende case
Afghanistan er ifølge OECD ett av de tre mest sårbare landene på tvers av alle sårbarhetsindikatorer. Nesten halvparten av befolkningen – rundt 22,9 millioner mennesker – trenger humanitær bistand for å overleve. Samtidig dokumenterer en ny studie at 131 av de 133 skolene Norge finansierte i Faryab-provinsen mellom 2006 og 2021 fortsatt er i full drift, med rundt 60 000 elever daglig – flertallet jenter. Det viser at langsiktig og lokalt forankret bistand gir resultater som overlever selv de mest krevende politiske skifter.
Et geopolitisk argument
Konsekvensene av å ikke engasjere seg i sårbare stater stopper ikke ved landegrensene. Ekstrem sårbarhet driver migrasjon: fra land i krise genereres fortrengningsdynamikker som legger vedvarende press på europeiske asylsystemer og yttergrenser. Strukturelle konsekvenser av at sårbarhet vil forsterkes uten tilstrekkelig internasjonal respons.
Den demografiske dimensjonen forsterker bildet ytterligere. Kontekster med høy og ekstrem sårbarhet kjennetegnes av store og voksende ungdomspopulasjoner – i land der utdanning, arbeid og fremtidsutsikter mangler. Unge mennesker uten tilgang til livsmuligheter er den primære rekrutteringsbasen for væpnede grupper, kriminelle nettverk og irregulær migrasjon. Denne risikoen lar seg ikke håndtere gjennom grensekontroll alene – den krever langsiktig investering i de samfunnene der den oppstår. Der tradisjonelle donorer trekker seg ut, åpner det seg et sikkerhetspolitisk vakuum som aktører med motstridende interesser er raske til å fylle.
