9. oktober avholdt Afghanistankomiteen sitt fjerde møte i seminarrekken om fred i Afghanistan, denne gang med kvinners og unge afghaneres stemme i prosessen som tema.
Kveldens hovedgjest var Samina Ansari, menneskerettighetsforkjemper for unge og kvinners politiske inkludering i Afghanistan. I panelet satt også journalist Hasina Shirzad og sosialentreprenør Pamir Ehsas, Samtalen ble moderert av Afghanistankomiteens Omran A. Mansoor.
Voksende kvinneaktivisme i Afghanistan
Samina Ansari, som jobber med demokratiutvikling og styresett i det afghanske forskningsinstituttet DROPS, redegjorde for kvinners økende rolle i politiske prosesser i Afghanistan i nyere tid. Et eksempel hun trakk frem var loven som forbyr vold mot kvinner, som ble vedtatt i 2009 etter stor aktivitet fra kvinner i det afghanske sivilsamfunnet.
Selv om slike prosesser har vært mest synlige i Kabul, fortalte også Ansari om hvordan aktivismen også har bredt seg til provinsene. I en ny undersøkelse utarbeidet fra førstedamens kontor deltok over 15 000 afghanske kvinner fra hele landet, forklarte hun. Et av de sentrale poengene rapporten fremhevet var at kvinner bryr seg om fredsprosessen i sin helhet, ikke bare om deres rettigheter ble vernet om som følge av den.
– Strukturelle barrierer har lenge vært et hinder for at afghanske kvinner har kunnet tiltre i politiske maktposisjoner, men at det nylig var en kvinnelig viseminister fra regjeringen i dialog med Taliban ved deres kontorer i Doha, viste at dette også er i endring, sier Ansari
Et vanskelig kompromiss
– Å bo i Afghanistan er som å sitte fast i en ond sirkel. Ting fremstår fredelig, man tar freden innover seg, også smeller det igjen, forteller Hasina Shirzad.
Shirzad snakket fra sine egne erfaringer som ung jente som levde under Taliban-regimet. Hun valgte å flykte fra landet etter å ha blitt forsøkt avlivet i et bombeangrep.
– Sikkerhet kommer først. Å kunne føle seg trygg er det som virkelig trengs for at samfunnet skal gå videre. For å oppnå fred må man kunne tilgi Taliban for deres handlinger, og samtidig forsøke å overvinne deres hjerter og sinn heller enn deres militære styrker, mente Shirzad.
Pamir Ehsas trakk frem at den afghanske regjeringens og USAs offensiver resulterte i flere sivile tap enn Talibans angrep, og at dette var en viktig grunn til at Taliban fortsatt står sterkt mange steder i landet. Samtidig blir kvinner som søker vern fra tvangsekteskap og vold som regel oversett, særlig på landsbygda, og at staten i like liten grad beskytter kvinners rettigheter som det Taliban gjør.
Bistandsaktørers og diasporaens rolle i utviklingen av landet
Avslutningsvis ble Ansari spurt hvordan hjelpevillige donorer kunne utgjøre en forskjell.
– Ettersom de fleste kvinner i Afghanistan i dag er stor grad klar over sine grunnleggende rettigheter, er det investeringer og teknisk kapasitetsbygging i teknologi og utdanning som er det viktigste, svarte hun.
Shirzad og Ehsas sa seg enig i dette, og fremhevet at diasporaen i Norge og andre vestlige land burde fremstå mer enhetlig i bidragene sine, heller enn å igangsette individuelle prosjekter.
