Påsken i Norge ble annerledes enn planlagt. Vi kunne ikke tilbringe ferien på hytta, på konserter eller ute i sola blant venner og familie. For andre var påsken preget av alvorlige bekymringer. Utsatte grupper står i fare for å bli veldig syke, og frykten for å ikke kunne betale regningene sine som følge av tapt inntekt eller arbeidsledighet er reell for mange av oss.
Andre steder i verden bekymret de seg for noe annet. I mange andre land var påsken preget av sult og frykten for å dø. Det er fordi det er mangelen på mat, ikke selve koronaviruset, som er den største bekymringen i verdens mest sårbare stater.
Mer enn halvparten av befolkningen i Afghanistan lever under fattigdomsgrensen. De lever fra hånd til munn, og hver dag må de ut for å tjene nok penger til mat. Men når markedene stenger, mister de muligheten til det. På grunn av koronaviruset står nå valget for mange afghanere mellom å tjene penger til mat og risikere å bli smittet, eller å bli hjemme og risikere å sulte.
Akkurat som i Norge gjør afghanske myndigheter det de kan for å stoppe spredningen av viruset. Det betyr stengte grenser og markeder. Matprisene skyter i været, og flere steder har de allerede doblet seg.
Portforbud innføres flere steder i landet. Mangelen på et fungerende helsevesen fører til at man må innføre veldig strenge tiltak for å hindre spredningen. Afghanerne som tjener til livets opphold i gatene fortviler. De har ingen velferdsstat som vil bidra til å redusere de økonomiske tapene for folk og bedrifter.
For å tjene nok penger vil de fattigste fortsette å utsette seg for mer smitte, og med en allerede dårlig helse og et nå stadig dårligere kosthold vil dette få fatale konsekvenser for mange. Gateselgerne og bøndene kan ikke ha hjemmekontor, og blir nå tvunget til å velge mellom sult og smitte.
Når mattilgangen innskrenkes i de store byene, vil landsbygda lide enda mer. Etter førti år med konflikt er ikke jordbruket i stand til å mate alle, og Afghanistan er fortsatt avhengig av å importere mye mat.
Økte priser og manglende tilbud rammer særlig de mest sårbare. Selvbergingsgraden og matproduksjonen er allerede lav som følge av fattigdom og konflikt, og sykdom som følge av smitte vil føre til mindre arbeidskraft i landbruket og til ytterligere redusert tilgang til mat.
Derfor må utviklingsorganisasjoner med lokale nettverk nå bidra både med utdeling av mat, og med opplæring av bønder for å styrke landbruksproduksjonen lokalt. Tiltakene bør baseres på lokale behov og ressurser, og styrke de små markedene som fremdeles finnes på landsbygda. Fortsette vi å jobbe med langsiktig matproduksjon vil behovene for matdistribusjon i krisesituasjoner som vi når befinner oss i, bli mindre akutte.
Land med utbredt fattigdom trenger nødvendigvis andre virkemidler enn her i Norge. De fleste afghanerne kan ikke jobbe hjemmefra. Man kan ikke kreve at alle holder seg hjemme, når de faktisk må ut for å overleve. Tiltakene må tilpasses de ulike behovene i hvert land.
Verden står ovenfor en sykdom som rammer oss alle. Norske myndigheter forstår hvor utsatt befolkningen i Afghanistan og andre sårbare stater er, og har økt den humanitære støtten til respons på koronapandemien.
Denne internasjonale solidariteten vil verden trenger mer av i månedene som kommer. I en vanskelig tid som dette er det vanskelig å løfte blikket utover egne landegrenser, men det er i slike tider det blir desto viktigere å vise solidaritet med de som trenger det mest.
